Vi er blant de som foretrekker en god historie og litt mer fokusert progresjon, selv om spill vi tester skal fremstå som åpen verden. Det er selvsagt helt kult å kjøre rundt, utforske og sprenge, men vi liker bedre å sette oss inn i hovedpersonens motiver og følge narrasjonen. Derfor liker vi for eksempel mer seriøse GTA IV bedre enn de tidligere spillene i serien, som fristet mer til tullete ødeleggelse og andre påfunn.
Det sier da litt at Just Cause 2 fikk oss nesten til å glemme at det fantes en historie der et sted. Det tyder på to ting: At historien er elendig, og at spillet byr på helt fantastisk frihetsfølelse. Begge antakelsene stemmer.
Ren action
Selve plottet er altså fullstendig ubetydelig. Du spiller som Rico, du er agent, du er på en tropisk øy og skal finne en kar. Det er stort sett det. Filmklippene som finnes mellom oppdragene er uansett så dårlig laget, at vi sliter med å bry oss. Statiske figurer som prater med hverandre nesten uten å bevege leppene er ikke det vi forbinder med god historiefortelling. Men det betyr ingenting, det er ikke det Just Cause 2 handler om. Det handler om at du som Rico skal utføre oppdrag for de forskjellige fraksjonene som styrer øya, samt gjøre jobber for selve oppdragsgiveren, The Agency. Det er liksom ikke så mye mer å tenke på enn å bare sprenge, skyte, hoppe og fly, frem til du når målet.
Starten er sånn middels. Du må jo læres opp i hvordan spillet fungerer, og da må man gjennom et nokså lineært oppdrag for å få forståelse for kontrollsystemet, blant annet. Det virker ikke så utrolig spennende, men er likevel nødvendig: Kontrollsystemet er ikke det mest perfekte vi har vært borti, blant annet er våpenhåndteringen litt vrien og det er vanskelig å se hvor mye ammunisjon du har igjen til enhver tid på tvers av våpnene. Det er også ganske mye å holde styr på underveis, så det er altså greit å få en innføring.
Åpenhet
Det tar imidlertid ikke lang tid før vi er ordentlig i gang, før vi får lov å virkelig kose oss. Det som nemlig er ganske fantastisk med Just Cause 2 er at spillet legger svært få hindringer i veien, selv helt på begynnelsen. Hele verdenen er åpen, fra starten av. Det er ingen områder som er stengt for deg, du kan hoppe inn i alle tenkelige kjøretøy øyeblikkelig, uten å oppgradere, uten å måtte vente til du er kraftig nok. Hele øya står for dine føtter, så det er bare å nyte mulighetene.
Og mengden muligheter er virkelig overveldende. Det tar tid før du virkelig forstår hvor moro du kan ha det med dette spillet.
Nøkkelen er to ganske unike verktøy. Nemlig en såkalt «grappling hook», en krok som fester seg til omtrent alle objekter i spillet, samt en fallskjerm. Disse to åpner for en verden av muligheter. Du kan skyte ut kroken når som helst bare ved å trykke på en knapp, og så lenge markøren endres til et spesifikt lite symbol kan du feste deg til det du skyter på. Uansett om det er en vegg, et tre, en bil - eller et helikopter, eller et fly. Som er i lufta. Og i farta. Så lenge objektet er nærme nok, kan du feste deg til det, klatre oppover. Det er vanskelig å forklare med ord hvor fantastisk denne frihetsfølelsen er. Det tok oss en god stund før vi sluttet å tenke på spillets verden som noe tradisjonelt, som må forseres langs bakken. Du må se på Just Cause 2 i tre dimensjoner, glemme begrensninger, innse at du kan gå nesten hvor som helst. Crackdown, inFamous, Prototype, alle de har lekt med tilsvarende muligheter, men Just Cause 2 føles enda mindre begrenset. Kanskje nettopp fordi full kraft av kroken er tilgjengelig helt fra starten av. Det var ikke en gang gått en time av spillet, og vi hadde allerede rukket å komme oss opp på toppen av de høyeste skyskraperne, klatret oppover kontrolltårnet til flyplassen, hoppet fra det med fallskjerm og satt oss inn i et passasjerfly. Som vi tok av med. Og hoppet ut av.
Fallskjermen bidrar til friheten, den kan åpnes når som helst, bare du er litt høyt i luften. Med litt raske fingre kan du kombinere denne og kroken til å elegant bevege deg over store avstander. Det er som om Spider-Man og Batman ble kombinert til en uovervinnelig superhelt.
Du kan også feste to objekter sammen med kroken. Du kan koble en bil som kjører til en lyktestolpe. Og se hva som skjer. Du kan ta tak i mennesker og koble dem til ting. Og så videre.
Bruk alt du trenger
Kjøretøyene er neste punkt. Om du er lei av å hoppe rundt, kan du selvsagt sette deg i en hvilken som helst bil eller motorsykkel og suse avgårde. Det er vanvittig mange av dem. Men vi nevnte fly og helikoptre, og ja, de er fritt tilgjengelige fra starten av. Bare ta turen til nærmeste flyplass, det står det mest sannsynlig noen slike. Du kan faktisk styre fullverdige passasjerfly, men også fullt utstyrte jagerfly. Og helikoptre er vanvittig gøy, både de med og uten våpen. Men de med våpen er så klart ekstra moro. Får du trøbbel med noen soldater mens du er til fots? Få tak i et helikopter med raketter, kom tilbake, lær dem en lekse.
Å ja, spillet har også båter. Bare sånn for å gjøre utvalget komplett.
Og det finnes en nattklubb som henger i lufta litt utenfor østkysten. Den har en egen flystripe, vi anbefaler å ta turen dit med et helikopter og stjele flyet dems.
Imponerende stort
Arkipelaget Just Cause 2 foregår i må jo være en av de største verdene i et spill noensinne. Det er ikke bare enormt, mens også fantastisk variert. Det er noen få store, dominerende øyer, med hvert sitt klima, hvert sitt terreng, og i tillegg finnes det et utall mindre øyer, i alle størrelser, med alle slags små og store hemmeligheter. Det er plass til enorme, snødekte fjell, med militærbaser skjult i mellom, ørkener, strender, skoger, store byer med svære skyskrapere, flyplasser, havner, landsbyer, og alt annet du kan tenke deg. Øyene er fulle av liv, har biltrafikk, flytrafikk, båttrafikk, været kan skifte uforutsigbart, og det ser like fantastisk og detaljert ut uansett hvor du befinner deg. Det teknologiske siden av Just Cause 2 er upåklagelig, vi blir aldri lei av å skue utover verdenen fra et eller annet høyt punkt.
Og det er selvsagt masse å gjøre ved siden av oppdragene, enten det er å finne skjulte doplagere, kappkjøre med bil eller drepe hærens løytnanter. Eller så kan du bare ødelegge. Alt som er merket med logoen til øyas upopulære regjering kan sprenges, og gir deg poeng som bringer deg nærmere å låse opp nye oppdrag.
Du kan også, nesten når som helst, forutsatt at du ikke blir skutt på akkurat da, tilkalle en våpenhandler. Denne flyr ned med et helikopter, og du kan bestille kjøretøy, nye våpen, eller få ham til å fly deg raskt til de destinasjonene du allerede har besøkt. Denne våpenhandleren er blant de få elementene i spillet som faktisk innebærer at ting låses opp. De fleste av varene hans, som bedre biler eller våpen, er utilgjengelige frem til du oppfyller visse krav. Du kan også oppgradere varene fyren selger ved å bruke opp spesifikke elementer som finnes i kister overalt i verdenen.
Så, vi tror vi allerede har etablert at Just Cause 2 er en av spillhistoriens beste sandkasser. Men det kommer et punkt, selv i dette spillet, da vi er litt lei av å tulle, og har lyst å
spille. Her kommer det til kort.
Hvor er fokuset?
Hovedoppdragene, for The Agency, er rimelig få, og låses opp sakte. Dermed koker det stort sett ned til å gjøre jobber for de tre fraksjonene på øya som skal styrte regjeringen, og disse jobbene er langt fra det morsomste vi har prøvd. Alt for mange av oppdragene er generiske, og involverer å eskortere fraksjonenes soldater inn i nye baser, eller ødelegge spesifikke objekter. Klart, noen av dem er bedre enn som så, smarte og godt designet, men spillet ender alt for fort opp som en «grind» for å låse opp nye oppdrag om og om igjen. De blir stadig mer krevende også, og vanskelighetsgraden kan etterhvert begynne å bli i overkant frustrerende. Spesielt i kombinasjon med et kontrollsystem som ikke alltid passer med så hektiske situasjoner som vi blir presentert med utover.
Etter en del timer med Just Cause 2 kan altså kjedsomheten begynne å dukke opp, da de uinspirerte oppdragene begynner å gjenta seg, samtidig som du kanskje begynner å bli litt lei alle de landsbyene og militærbasene som begynner å ligne på hverandre.
Så mye sjarm og moro som Just Cause 2 er i besittelse av, er det synd at det ikke er nok innhold til å fastholde på fokuset i lenger tid. Vi trenger bedre oppdrag, ikke minst bør kampsystemet fikses noe, slik at man ikke går tom for ammunisjon til de virkelig kule våpnene stadig vekk.
Vi kan altså gjenta oss nok en gang - som et leketøy er Just Cause 2 nesten perfekt, som et spill har det tydelige mangler.
Teknisk vidunder
Om ikke annet fortjener grafikkmotoren å nevnes, som vi sa tidligere er tegneavstanden helt fantastisk, detaljnivået nesten ikke til å tro, og samtidig er det knapt noe hakking å merke. Meget bra programmering. Problemet er når vi skal studere figurer litt nærmere, i filmklipp for eksempel, disse holder ikke like høyt nivå. 99% av spillet tilbringes likevel utendørs, i full frihet, så det gjør ikke så dramatisk mye. Det er uansett tydelig at det har gått mye jobb til å utvikle det tekniske, så vi kan ikke gjøre annet enn å ta av oss den imaginære hatten.
Just Cause 2 er altså et spill vi anbefaler til tross for at det har visse problemer. Etter mye om og men bestemte vi oss for terningkast fire, men ikke bli skremt - du kommer mest sannsynlig til å ha det utrolig gøy med det, forutsatt at du har sansen for åpne verdener og minst mulig historiefortelling. Det er ikke et spill som vil passe alle, men vi tror at for alle som lengter etter tropiske øyer å legge øde, er det midt i blinken i påskeferien.
