Splinter Cell: Conviction er blant spillene vi aldri trodde skulle komme ut. Vi må tross alt en god del år tilbake for å huske vårt første møte med det. Det var da vi reiste til Paris for å være tilstede på den offisielle pressevisningen av spillet, noe som var i 2007. Da var Conviction en helt annerledes beist: Sam Fisher var på rømmen, en jaget mann, og han skulle bruke menneskemengder for å gjemme seg fra sine fiender. Sam var sliten, skjeggete og så ut som en uteligger.
Gjenoppstått
Siden 2007 har veldig mye skjedd. Spillet ble på et tidspunkt så godt som kansellert - konseptet fungerte ikke, og prosjektet ble startet på nytt. En ny Splinter Cell: Conviction ble født, og spillet skiftet fokus (mens alt vi egentlig visste var at det ble evig utsatt). Sam skulle ikke lenger rømme. Sam skulle gjenfødes som en sint, aggressiv mann som nå tar opp jakten på sine tidligere sjefer, kolleger og venner. En Sam som er blitt lurt i en felle, hvis datter er blitt drept, og som er ute etter personlig hevn.
Conviction klarer å engasjere oss i Sams personlighet mer enn de tidligere titlene i serien. Før var snikeeksperten en kaldblodig morder som utførte sine oppdrag i stillhet - nå er det personlig. Nå jobber han for ingen, han vil hevne sine nærmeste.
Plottet er selvfølgelig mer komplekst enn som så. Dette er et Tom Clancy-spill, tross alt, så det store bildet handler om stjålne EMP-våpen, hemmelige organisasjoner, dobbelagenter, svik og lureri. Storpolitikk, terrorister og korrupsjon blandes sammen, slik seg hør og bør i slike politiske thrillere. Og Sam ender opp med å ikke bare prøve å redde seg selv, men hele verden i samme slengen.
Historien har et fint driv, det er spennende og interessant, selv om det ikke er sjokkerende originalt. Det er solid nok til å holde på vår oppmerksomhet.
Selv om det originale konseptet til spillet ble forkastet, skiller Conviction seg likevel ganske dramatisk fra de tidligere spillene i serien. Når det gjelder den generelle dynamikken er det mer fokus på tempo. Det legges opp til at Sam skal bevege seg fremover, være aggressiv, opplevelsen skal være mer intens og fokusert. Vi skal ikke bruke for lang tid på å sitte stille og vente i skyggene, møysommelig skyte ut lys etter lys. Så, ja, det er mer actionorientert, og de mest hardbarkede snikeentusiastene kan sikkert føle seg litt sviktet.
Men det betyr ikke at snikeaspektet er fullstendig nedprioritert, spillet er bare gjort mer actionvennlig.
Leker gjemsel
Nyvinningene er mange. Splinter Cell har for eksempel nå fått et helt nytt, og veldig godt fungerende coversystem. Når du nærmer deg et objekt, nesten hva som helst, trykker du på den venstre triggerknappen. Da klistrer Sam seg inntil objektet, og når du beveger på kameraet, ser du et spesielt pil-tegn inntil andre objekter. Det betyr at ved å trykke A-knappen beveger du deg kjapt og automatisk rett til neste gjemmested, uten å bli oppdaget. På denne måten kan du forholde deg usynlig samtidig som du elegant beveger deg gjennom rommet. I det du slipper venstre trigger, forblir du gjemt, men kan røre fritt på deg. Dette er et system som funker virkelig godt og gir deg følelsen av å være fullstendig i kontroll, samtidig som du forblir gjemt fra fiendene.
Neste, viktige punkt er henrettelser. Dette er spennende: Du sniker deg bort til en intetanende fiende, og trykker på B-knappen, noe som resulterer i at du i det stille knekker nakken på ham. Da får du muligheten til å markere et par andre fiender. Hvor mange det er snakk om avhenger av hvilket våpen du bruker, det varierer mellom to og fire. Du markerer dem ved å trykke på en av skulderknappene, og de får da et symbol over hodet. Når symbolene endres til rødt, kan du trykke på en knapp, og Sam skyter dem rett ned. Denne mekanikken ser for det første skikkelig kul ut. Virkelig badass. For det andre er det en effektiv kombinasjon av sniking og action. Du må fortsatt være stillegående og forsiktig, samtidig som du får anledning til å kvitte deg med flere motstandere i løpet av kort tid.
Våpenutvalg
Når du fra tid til annen ser deg nødt til å bruke våpnene dine, får du velge mellom en god del interessante verktøy. Både diverse typer pistoler, maskinpistoler, rifler og hagler er tilgjengelige. Samtlige har forskjellige statistikker, og samtlige kan også oppgraderes i våpenstasjoner som du gjerne finner på begynnelsen av de fleste brett. Oppgraderingene gjør våpnene mer effektive, og for å kunne oppgradere, må du tjene poeng. Disse tjener du ved å oppfylle visse krav, som et visst antall hodeskudd, henrettelser, og andre prestasjoner.
Variasjonen i våpen og de forskjellige statistikkene gjør at det frister å spille gjennom diverse oppdrag på nytt, gjerne prøve forskjellige strategier og taktikker. Spillet åpner faktisk på mye eksperimentering og valg, og hvorvidt du vil fokusere på sniking eller mer direkte angrep. Så gjenspillingsverdien er faktisk ganske stor i våre øyne.
Leketøy
Hvis du vil være stille, er det flere gadgets du kan bruke. For eksempel det gode, gamle kameraet som kan limes til gulv eller vegger, og brukes til å lure motstanderne. Eller et speil til å titte under dørene. Eller små EMP-bomber som slår ut all elektronikken i nærheten.
Sam Fishers kanskje mest velkjente symbol, brillene med de tre grønne prikkene, vender også tilbake litt utover i spillet. Disse har nå enklere funksjonalitet. De fungerer som et sonar, som sender ut en bølge som avslører hvor fiendene befinner seg, og er også nyttige når du skal komme deg gjennom elektroniske feller. Når det er sagt, vi brukte ikke denne muligheten dramatisk mye, med noen få unntak.
Spillet har flere nye virkemidler å by på. For eksempel det at skjermen blir svart hvit når du er usynlig, og får farger når du kan bli sett av soldater. Det er ekstremt enkelt, og effektivt. Eller at, om du skulle bli oppdaget, det vises en skygge av deg der motstanderne sist så deg, så du vet hvor deres oppmerksomhet blir rettet.
De fleste har sikkert også sett klipp av hvordan de forskjellige målene i kampanjen projiseres på veggene. Det er faktisk veldig kult og meget stilisert. Kanskje ikke ekstremt nyttig, men en veldig fin ide. Noen ganger brukes denne projeksjonsteknologien til å vise klipp fra Sams fortid på veggene, andre ganger får vi se stikkord som hinter om hans sinnstilstand. Disse visuelle elementene, kombinert med mye neddempet, elektronisk musikk, gjør at Conviction fremstår som ekstremt stilig, gjennomført og finpusset.
Et element som er blitt omtalt på forhånd, men som ikke lever opp til forventningene, er avhør av visse nøkkelpersoner. Dette innebærer kun at vi trykker på B-knappen et par ganger, og vedkommende snakker uansett. Du har ingen påvirkning på utfallet eller prosessen.
Kort, men godt
Hovedkampanjen, der spillets historie fortelles, er veldig variert når det gjelder lokasjoner, utseende og dynamikk. Noen ganger må vi rett og slett infiltrere en bygning, på ganske tradisjonelt Splinter Cell-vis. Andre ganger beveger vi oss i åpne rom, som i Maltas hovedstad Valetta, i en fornøyelsespark i Washington, og der må vi forholde oss til menneskemengder og andre typer utfordringer. I ett av brettene må vi løpe etter en kar uten å miste han av syne, andre ganger får vi streng beskjed om å ikke utløse noen alarmer. Splinter Cell er spennende hele veien, byr på variasjon og mange intense øyeblikk. Det er én nedtur - ett av brettene, en «flashback» til en tidligere krig Sam deltok i, er tradisjonell tredjepersonsaction gjort på en klønete og uinspirert måte. Heldigvis er det over fort.
Dessverre er hele kampanjen kort. Seks-syv timer er det maskimale man får ut av det, men som sagt, det åpnes for mye gjenspillingsmuligheter her.
Samarbeid
Det er langt mer i Conviction enn bare kampanjen, da. Først og fremst co-op. En egen kampanje bygget for samarbeid mellom to spillere, som benytter seg av de samme virkemidlene og teknikkene som enkeltspillerdelen, men som nå altså deler på ansvaret. Co-op her fungerer veldig tilfredsstillende, måten å løse oppgavene på, redde den skadede kameraten og jobbe sammen mot målet føles veldig Splinter Cell. Og historien i denne kampanjen er faktisk en «prequel» til hoveddelen av spillet, så vi lærer litt av det også.
I tillegg til co-op kan du spille gjennom enkeltoppdrag, der du må infiltrere forskjellige brett, og drepe et visst antall vakter. Dette må du gjøre uoppdaget, ellers tilkaller de forsterkninger. Dermed fokuserer disse oppdragene på «renere» Splinter Cell-opplevelse. Det finnes også en variant der du selv må forsvare deg mot innkommende fiender som er ute etter å ta deg.
Teknisk sett er Conviction over gjennomsnittet, det er et pent spill, der miljøene vises med mye detalj, bredt spekter av farger og gode animasjoner. Spillet baserer seg imidlertid på gammel Unreal Engine-teknologi, og bryter dermed ingen grenser. Det er kompetent hele veien og aldri stygt, men heller ikke det peneste spillet på banen. Lyden er derimot meget fin - musikken er meget godt tilpasset stemningen, og Michael Ironside er igjen tilbake som Sam Fisher, og leverer nok en gang solid stemmeskuespill.
Fortsatt relevant
Vi er generelt veldig fornøyd med spillet altså. Selv om Sam er blitt mer en actionhelt siden sist, åpner nye Splinter Cell fortsatt for mye kvalitetssniking. Og spillet føles uansett mer fokusert, mer direkte og sikkert mer inkluderende for nybegynnere. Det er synd at det er såpass kort. Om ikke annet, kan vi unnskylde den korte lengden med at det er nesten bare kvalitet hele veien. Veldig lite dødtid. Dessuten er gjenspillingsverdien høy, og co-op gjør at levetiden blir mangedoblet.
Splinter Cell: Conviction er et bevis på at Sam Fisher fortsatt er relevant, og fortsatt klarer å underholde. Vi er helt klart spent på hvor serien fortsetter herfra.
