Jøss, har vi virkelig akkurat rundet Alan Wake? Det samme spillet vi overvar kunngjøringen av på E3 i 2005? Som det har vært stille rundt, frem til cirka ett år tilbake? Har det tatt så lang tid?
Alan Wake er blant spillprosjektene vi omtrent aldri trodde kom til å bli lansert. Vi fryktet at spillet kom til å forsvinne i historien aldri utgitt, sammen med Duke Nukem Forever og tilsvarende.
Men neida, Alan Wake er her, og er et meget godt spill.
Endelig her
Det er klart at det ikke har tatt fem hele år å utvikle Alan Wake slik det fremstår i dag. Vi vet at konseptet er blitt endret flere ganger, en gang i tiden skulle Alan Wake blant annet være en åpen verden-spill, og med litt bransjepolitikk på toppen av det hele tok det altså såpass lang tid.
Alan Wake er ingen revolusjon. Det er et rimelig lineært tredjepersons-actionspill med mye skyting og litt eventyrfølelse. Det redefinerer ikke sjangere, flytter ikke grenser.
Det er bare skikkelig solid. Alt fungerer. Actionmekanikken er særdeles god. Det ser skikkelig pent ut. Og viktigst av alt, stemningen, atmosfæren og historiefortellingen er upåklagelig. Helt fantastisk.
I dype skoger
Alan Wake handler altså om en suksessfull forfatter med skrivesperre, som tar med sin kone og reiser på ferie til Bright Falls, en idyllisk, liten by i såkalte Pacific Northwest, noe som innebærer vakre skoger, fjell, tømmer, hytter og vakre innsjøer. Alt ikledd nydelige høstfarger. Bright Falls er som hentet rett ut av Twin Peaks, liten, sjarmerende og full av snodige personligheter. Og selvsagt har byen en hemmelighet.
Stephen King-innflytelsen skjules ikke, og spillet refererer faktisk direkte til King allerede i åpningen, samt flere ganger i etterkant. Kings småby-historier har garantert spilt en stor rolle, selv om de stort sett finner sted på den andre siden av USA. Men det er også Kings fortellinger om splittede personligheter og sammensmeltingen av mareritt og våken tilstand som helt klart har inspirert manusforfatterne til spillet. Alan Wake er nemlig en forstyrret mann på innsiden, og når hans kone plutselig forsvinner, starter hans reise inn i et fælt univers. Et univers som kanskje bare finnes i hans eget hode.
Spillet bruker veldig effektive virkemidler til å få oss til å kjenne på Wakes forvirring. Gode filmklipp holder oss oppdatert, og spillbare sekvenser, der vi spiller gjennom Wakes minner tilbake hjemme i New York, forteller oss mer om hans bakgrunn.
Plottet er godt, velskrevet, og spennende. Vi vil faktisk vite hva som skjer. Det driver oss fremover. Og samtidig gir ikke spillet så mange konkrete svar, selv ikke når man runder det, det hintes om oppfølgere og nedlastbar materiale som vil fortsette fortellingen om Alan Wake.
Hele spillet er bygget på episoder, seks av dem totalt, noe som gjør det lett for Remedy å levere nytt innhold senere. De har allerede lovet mer Alan Wake i år.
En ny dag truer
Men tilbake til det som faktisk er spillbart i dag - Alan Wake viser oss to separate sider av Bright Falls gjennom store deler av spillet. På dagtid får vi vandre litt rundt, gjerne snakke litt med innbyggerne i byen, mens hoveddelen av de faktiske actionsekvensene finner sted om natta, i skogene og fjellene rundt byen. Dagtid-brettene plasserer oss som oftest på bestemte settinger, som politistasjonen, en trailerpark, en kafé, en hytte. De lar oss bli kjent med småbyfølelsen, få litt sansen for Bright Falls. Om natta er det en annen historie.
Jakten på Wakes forsvunne kone leder oss til mange lokasjoner utenfor byen, og innebærer stort sett at vi må forsere dype skoger, klatre nedover fjellsider, at vi plutselig kommer over forlatte gruver eller andre fasiliteter, og det er i løpet av disse brettene at vi får slåss fra oss.
Nattens demoner
Kampsystemet er veldig interessant. Det bygger på lys og mørke. De vi slåss mot kalles for Taken, og er byens innbyggere som er blitt tatt over av de mørke kreftene som kommer frem om natta. Dermed er lyset det de frykter mest. Så, Alan Wake er utstyrt med en lykt i den ene hånda, og et skytevåpen i den andre. Når noen kommer mot oss, skal vi først lyse på vedkommende for å svekke ham. Vi kan konsentrere lysstrålen for å svekke ham kjappere, men det koster batterier. Når vi ser et lysglimt, betyr det at motstanderen er blitt svak nok til å drepes, og da kommer skytevåpenet inn i bildet. Det er et veldig effektivt system, som gjør at vi må passe på to ressurser samtidig - batteriene på den ene siden, kuler på den andre. Alan Wake følger Resident Evil-tankesettet - antallet patroner vi har med oss er stort sett veldig begrenset, i tillegg til at våpnene lades om ekstremt sakte. Det nytter ikke å skyte vilt fra seg, det betyr rask død.
Alan får etter hvert flere verktøy. Hagle, jaktrifle og nødblusspistol hjelper stort. I tillegg kan vi holde nødbluss i hånda for å skremme vekk Taken når de kommer i flokk, og kaste sjokkgranater som er det aller mest effektive våpenet. Vi finner etter hvert kraftigere lykt og litt bedre våpen, men når alt kommer til alt er spillet forankret i «survival horror»-mentaliteten, der vi aldri vasser i stadig mektigere og heftigere våpen. Alan Wake er tross alt en forfatter, ikke en marinesoldat.
Noe av det mest fascinerende i spillet er hvordan selve konseptet med lys brukes som redning. Gatelys brukes nemlig som både lagringspunkt og et sted der helsen din regenereres. Så når du famler i mørke skoger, omringet av Taken og med tre kuler igjen i pistolen, og ser et gatelys i det fjerne, vet du at det er dit du skal, at der er der trygghet, pusterom. Meget fin dynamikk.
Ikke perfekt
Men kampene er ikke alltid like interessante. Noen irritasjonsmomenter finnes, Taken kan være overveldende raske noen ganger, mens våpenet lades om smertefullt sakte, og det kan føre til frustrasjoner. Du skal kunne hoppe unna angrep ved å trykke på venstre skulderknapp, men det fungerer sjelden. De nattlige eskapadene er også noen ganger litt i overkant lange, og grenser tidvis til det kjedelige. Kampene kan bli litt repetitive av og til, selv om Remedy prøver å variere litt ved å enten sende fugler, traktorer eller flyvende kjøleskap på deg. Heldigvis er det stort sett noe gøy rundt neste hjørne. Spillets høydepunkt oppstår helt klart når vi ankommer hjemmet til to avdanka vikingrockere, et sårt tiltrengt humoristisk øyeblikk i et ellers meget alvorlig spill.
Alan Wake har faktisk også noen kjøresekvenser. Spillets helt klart svakeste øyeblikk, men heldigvis er det ikke mange av dem og de varer ikke lenge.
Bitte litt åpenhet hadde heller ikke gjort noe. De gangene vi kommer oss litt vekk fra den åpenbare stien, finner vi kun ubetydelige ting som termoser det kan samles på eller kister med litt ekstra ammunisjon.
Til tross for hvor solid plottet er, ødelegges den noe av middels stemmeskuespill. Mest skuffende er Alan Wake selv, som ikke akkurat bidrar til stemningen med sin personlighetsløse, tørre stemme.
Følelsen
Men stemningen ellers er virkelig noe av det som gjør Alan Wake til en så tilfredsstillende opplevelse. Det er det som er spillets essens. Småbyfølelsen gjenskapes glimrende, det lune fargevalget får oss til å tenke på hytter og peis og natur, og samspillet mellom lys og mørke gjør at spillet ofte klarer å fremstå som genuint
skummelt. Amerikanske småbyer med hemmeligheter er ofte sett i bøker og filmer (eller TV-serier), men sjelden i spill, så det er herlig forfriskende å spille noe som ikke handler om krigsherjede byer eller romskip. Og det er et veldig stort pluss i boken for Alan Wake.
Til tross for så lang utvikling er Alan Wake konkurransedyktig på det grafiske plan. Det er på ingen måte banebrytende, men likevel gjennomgående pent, med vakre farger, herlig samspill mellom lys og skygger, og detaljerte, store brett. Remedy lar oss skue utover nydelige fjell ofte, plasserer oss på utsiktsplattformer og andre steder der vi kan nyte den fine verden de har skapt. En og annen lavoppløselig tekstur ødelegger heldigvis ikke. Men ansiktsanimasjonene - de kunne helt klart vært bedre.
Det som virkelig setter seg i hukommelsen er musikken - spesielt låtutvalget, som virkelig er bredt og unikt og samtidig passer så godt med spillets atmosfære.
Var verdt det
Alan Wake er ikke verdens lengste spill, rundt 10 timer tar det å fullføre, og ikke spesielt gjenspillingsvennlig, med mindre du vil prøve hardere vanskelighetsgrader. Men for vår del var det ti gode timer. Spillet scorer ekstremt høyt på stemning og følelse av ubehag, og de flotte omgivelsene er noe helt for seg selv. Historien er god, interessant og driver spillet fremover. Kampsystemet er annerledes, krever en annen tilnærming enn det vi er vant til, og vi elsker hvordan lys og mørke brukes om hverandre. Alan Wake er rett og slett en solid enkeltspilleropplevelse som er ren kvalitet, velpolert, velskrevet og underholdende. Vi håper bare at Remedy er rimelig kjappe med nye episoder. Vi liker Alan Wakes verden, og har lyst å returnere til den snart.
