Vi hadde egentlig ikke hatt Red Dead Redemption på radaren så veldig lenge - flere rapporter pekte på problemer under utviklingen, og flere utsettelser førte til at vi ble litt skeptiske på om det skulle bli noe bra.

Og er westernsjangeren egentlig noe som fenger spillere? Det har ikke vært mange vellykkede spill basert i den ville vesten gjennom årene. Noen har utmerket seg, men det definitive spillet har manglet. Det sier litt at vi kalte fjorårets Call of Juarez: Bound in Blood for det beste westernspillet, samtidig som vi gav det terningkast fire. Og innrømte at det ikke var det definerende spillet fra epoken.

Red Dead Redemption viser seg ikke bare å være et fantastisk spill, det setter også standarden for westerntitler. Dette er det ultimate spillet fra den ville vesten, og alle kommende konkurrenter vil måtte måle seg med det.



Grand Theft Horse
Det er faktisk ikke helt feil å beskrive RDR som GTA IV i en historisk setting. De grunnleggende elementene er tross alt ikke ulike. RDR har en enorm, åpen verden, en helt med en mørk fortid, en interessant hovedhistorie og massevis av gode, frivillige oppdrag. Rammene er der altså, men Rockstar tar samtidig og finpusser en lang rekke elementer, gjør at alt sitter enda bedre, fjerner mye av det overflødige og serverer oss en fantastisk fokusert, spennende og involverende westernopplevelse.

Det hele handler om John Marston, en tidligere kriminell, som nå har i oppdrag å finne og drepe gjenglederen Bill Williamson. Dermed ankommer Marston byen Armadillo, finner Williamsons skjulested, blir skadet, og reddet av en lokal kvinne kalt Bonnie MacFarlane. Hun tar vare på ham, og gir ham hans første skjulested i gården hun driver ute på prærien. Skjulestedet fungerer som i GTA IV - der får du lagret spillet og hvilt deg litt.

Cowboyenes råskap
Spillets første periode foregår i staten New Austin, der Armadillo er den største, mest sentrale byen. Armadillo og omgivelsene er bygget på tradisjonelle westernklisjeer. Selve byen er altså full av drita cowboyer som velter ut av saloonen, gledespiker i korte skjørt, butikker som selger medisiner og våpen, og det hele styres av en streng, men rettferdig sheriff. Rockstar lar seg inspirere av alle tenkelige kilder om perioden, og skaper en verden som fremstår meget troverdig, samtidig som den lever opp til alle våre fantasier om hvordan det ville vært å leve i den ville vesten.

Hele New Austin er en fornøyelse å ri gjennom. Staten er svær, og består av store, åpne områder, selvsagt med variert natur. Kaktuser, forblåste sletter, steiner, krysset av toglinjer og veier, der du titt og ofte møter cowboyer, kriminelle og vogner med varer. Omgivelsene er også befolket av ville dyr du kan jakte på, og selvfølgelig hundrevis av hemmeligheter.

Det er din hest som er den mest trofaste vennen og transporten, og mekanikken til å ri på den er lett og elegant. Du trykker på en knapp for å ri fortere, men det er viktig å være forsiktig slik at hesten ikke blir utslitt. Det å galoppere gjennom New Austins prærier i solnedgang er virkelig en vakker opplevelse. Kanskje noe av det vakreste vi har opplevd i et spill på veldig lang tid. Du føler deg virkelig som en ensom, hardbarket cowboy der du skuer utover denne ville, vakre naturen. Rockstar klarer nok en gang å virkelig gjengi en historisk periode på en helt korrekt, romantisk og troverdig måte. Det eneste minuset med hestene er at de ofte er klønete å styre i trange omgivelser, i sakte tempo.



Drama og humor
Marstons historie innebærer interaksjon med en lang rekke karakterer, som i beste Rockstar-tradisjon er unike, underholdende og minneverdige. West Dickens, som forsøker å lure naive cowboyer til å kjøpe hans forsterkende eliksirer, er en tidlig favoritt. I løpet av spillets første timer møter du også karakterer som den perverse Seth eller den alkoholiserte iren som heter, eh, Irish. Jo lenger ut i spillet du kommer, desto mer fargerikt blir persongalleriet. RDR har i hovedsak en ganske seriøs tone, men det er selvsagt rom for mye humor, ironi og referanser til popkultur og historiske hendelser. Dialogene og filmklippene mellom oppdragene er som forventet glimrende skrevet, og fylt med personlighet. På denne måten klarer spillet å holde på oppmerksomheten de mange timene det varer.

De flotte oppdragene bidrar selvsagt også. Som sagt, hovedhistorien handler om Marstons jakt på sin tidligere kompis, og underveis jobber du for mange av spillets figurer for å komme nærmere målet. Hovedoppdragene virker langt mer fokuserte enn i GTA IV. Det er lite dødtid her, nesten hvert oppdrag er genuint underholdende, selv om det ofte kun handler om å skyte et visst antall motstandere. Rockstar klarer alltid å variere kulissene og omgivelsene såpass mye at det aldri føles kjedelig eller ensformig.

Ã…penhet
Så var det alle disse frivillige oppdragene. Disse er bedre enn i noen andre Rockstar-spill, det er det ingen tvil om. New Austin er fullt av distraksjoner, enten det er forlatte spøkelsesbyer, gruver, togstasjoner, utposter eller annen bebyggelse, og der kan du finne mennesker som treger hjelp, et sted å sove kanskje, eller muligens noen som vil spille poker eller kaste hestesko. Ute i naturen kan du jakte på dyr eller samle blomster, men du kan også risikere å måtte hjelpe en stakkar som er blitt ranet av kriminelle. I byene finner du også «wanted»-plakater, som etterlyser kriminelle ledere. Disse kan du jakte på, og hvis du greier å fange dem med lasso og få dem tilbake til byen levende, får du ekstra penger utbetalt. De mange sideoppdragene er altså meget gode, sjelden repetitive eller ensformige, og det er virkelig lett å glemme tiden mens du utforsker spillets herlige verden.

RDR er mer enn New Austin. To områder til låses opp etter hvert: Nuevo Paraiso, sør for elva, der revolusjonære bander slåss mot godseiere, og der solen steker enda mer, mens dovne, sombrerokledde bønder sover middag, samt West Elizabeth, den moderne, høyteknologiske staten øst på kartet, med biler, fungerende politistyrke og brosteinbelagte gater i byen Blackwater. Og mye flott skog.



Konsentrasjon
Spillmekanisk løser RDR mange av frustrasjonene GTA IV bød på.

Oppdragene, for eksempel. Ikke bare er de mer gjennomtenkte enn noensinne, det er også lagt mer vekt på å unngå overraskende hopp i vanskelighetsgraden. Med lagringspunkter underveis og et langt mer elegant skytesystem er det altså lett å unngå frustrasjoner for mindre erfarne spillere. Skytesystemet lar deg sikte inn på fiendene med mer nøyaktighet, samtidig som du kan lett gjemme deg bak diverse objekter for å unngå fiendtlige skudd. Alt dette fungerer glatt og smertefritt, og de aller fleste kampene er en stor fornøyelse å delta i. Spillet har også en slags sakte film-modus, der du kan sikte deg inn på flere motstandere samtidig, eller på spesifikke kroppsdeler, og Marston utfører dermed skuddene automatisk.

RDR har et system for hvor moralsk du er. Jo flere gode gjerninger du gjør, desto bedre blir du behandlet av befolkningen. Kanskje får du for eksempel bedre priser i butikkene. Er du mindre hyggelig, skjer det motsatte, du blir en upopulær mann. Gjør du kriminelle aktiviteter, vil lovens lange arm jakte på deg. Det fungerer ikke ulikt GTA IV, der sheriffens menn kan se deg innenfor en rød sirkel, kommer du deg utenfor denne, slutter de å jakte på deg. Forskjellen er at selv om du har kommet deg unna, vil det fremdeles være en pris på ditt hode, og dermed kan du bli jaktet på av lykkejegere. For å fjerne prisen, kan du selv betale deg ut av problemet, eller levere et brev som gjør deg til en fri mann, om du har et slikt.

Det å ri på hestene er en vakker og storslått opplevelse, men kan bli noe langtekkelig. Derfor finnes det andre transportmuligheter som hest og kjerre eller tog. Disse tar deg til steder du allerede har besøkt, men nye områder må du finne på egen hånd. En løsning vi synes er meget hendig er at du kan tenne et bål midt i ødemarka, og der kan du lagre, og hoppe til allerede besøkte områder. Urolig praktisk å ikke måtte reiser til nærmeste by for å lagre spillet, men kunne gjøre det omtrent hvor som helst.

Red Dead Redemption er et av spillene vi kunne skrevet mye, mye mer om, diskutert enkeltoppdragene eller spesifikke mekanikker i detalj, men er det egentlig noe vits i? RDR suger oss øyeblikkelig inn i denne herlige verdenen, befolket av originale, uforglemmelige skikkelser, der en spennende historie flettes sammen med uttallige frivillige oppgaver. Alt fungerer som det skal, med unntak av noen bitte små kontrollproblemer på hest, disse er imidlertid bare pirk i forhold til det store bildet.



Godt på nett
Spillet har i tillegg en omfattende flerspillermodus. Vi skal innrømme at vi ble så bergtatt av enkeltspillerdelen at vi ikke rakk å bruke nevneverdig mye tid på nettet før anmeldelsen måtte ut, men konseptet er altså at du kan enten ri fritt rundt sammen med andre motspillere, eller delta i mer fokuserte spillvarianter. Den frie varianten lar deg utforske spillets verden, utfordre motstandere eller delta i utfordringer sammen med andre. Så kan du delta i moduser som er inspirert av tradisjonelle spilltyper a la deathmatch, men kledd i western-klær. Noe som øyeblikkelig gjør det mer sjarmerende.

Teknologien bak RDR er uten tvil utrolig imponerende. Spillet er direkte vakkert, og det er naturligvis på de store, åpne områdene at vi virkelig får se hva grafikkmotoren er god for. Detaljnivået er vanvittig, og ikke bare utendørs. Inneområdene er også flotte, og figurene er troverdig animert. Ansiktene, klærne, de små detaljene, alt sammen bidrar til at Red Dead Redemption fremstår som utrolig troverdig og fascinerende. Det er bare synd at spillet plages av noen visuelle bugs: Teksturer som lastes inn sent, skygger som forsvinner og bitte litt hakking. Feilene ødelegger ikke opplevelsen, men gjør at spillet virker litt mindre polert enn det burde.

I beste Rockstar tradisjon er stemmeskuespillet og musikken tilnærmet perfekt, så det er ikke stort mer å si om den saken.

Varmeste anbefaling
Så, ja, Red Dead Redemption er det beste sandkassespillet siden GTA IV og dennes to fine utvidelser. Det er også det beste westernspillet noensinne. Det historiske materialet behandles med ytterste respekt, samtidig som det tilføres humor og ironi. Historien, figurene og stemningen er uforglemmelig. Og selve spillmekanikken, styringen, skytesystemet og oppdragene er av høyeste kvalitet. Noen grafiske bugs og bitte litt vrien håndtering av hester trekker ned, men det er ubetydelig når alt kommer til alt. Vi elsker Red Dead Redemption, og er spent om kommende sandkassespill (Crackdown 2 og Mafia 2) klarer å konkurrere. I mellomtiden er spillet vår klareste anbefaling for sommerlig digital underholdning.