Crackdown vant manges hjerter da det ble lansert på Xbox 360 i 2007. Spillet solgte kanskje aldri ekstremt bra, men ble en kulthit, takket være en spillbarhet som fokuserte på full frihet. På mange måter var dette det ultimate sandkassespillet, en betydelig kontrast til mer historiedrevne spill i åpne verdener (som Grand Theft Auto). Crackdown forkastet historie, og lot deg gjøre hva du ville, omtrent når du ville.

Tålmodige Xbox 360-eiere ventet i årevis på en oppfølger, men noe stemte ikke helt. De originale utviklerne i Real Time Worlds satte i gang med APB, mens et annet studio begynte å jobbe med Crackdown 2. Greit nok, nykommerne i Ruffian Games består i stor grad av gamle Real Time Worlds-folk, men med knapt ett år satt av til utvikling, er det tydelig at bransjepolitikk seiret fremfor kreativitet.

SÃ¥ her sitter vi med Crackdown 2, et spill som er nesten helt likt forgjengeren.

Greia er at Crackdown 2 er egentlig kjempemorsomt. Det har mange av de samme egenskapene som gjorde det første spillet såpass gøy. Men vi forventer mer av en oppfølger.

FÃ¥ endringer
Crackdown 2 finner for eksempel sted i akkurat den samme byen som det første spillet. Klart, det er forandringer, men de er ikke dramatiske. Bakgrunnen er at i løpet av de 10 årene som har gått siden spill nummer en har kriminaliteten i Pacific City bare økt, og den er nå på dagtid tatt over av en gjeng som kaller seg Cell, mens om nettene kommer det zombieaktige mutanter frem. Disse kalles bare for Freaks. Alt dette har forårsaket mye ødeleggelse og forfall, så en del av byens elementer er endret.



Dermed er noen velkjente områder dominert av ødelagte bygninger, det er masse skrot rundt omkring, du må tilpasse bilkjøringen din til hull i veibanen, og det er i samme slengen satt opp noen nye skyskrapere. Følelsen er altså at byen ikke er helt identisk, men familiær nok til at det føles litt billig.

De to fraksjonene du forholder deg til byr også på litt annerledes dynamikk. Terroristene i Cell er vanlige kriminelle med skytevåpen, og du dreper dem med dine skytevåpen. Ganske enkelt og greit. Freaks er en annen historie, de angriper i flokk, ofte må du bruke hånd til hånd-kamp for å bli kvitt dem, eventuelt benytte deg av spesifikke våpen som svekker dem kjappere. Lenger ut i spillet får begge fraksjonene tøffere forsterkninger, som soldater med tunge rustninger som skyter med raketter og granater, eller svære, tankslignende zombier som løper over deg i samlet flokk.

Gjentakelse
Metodene for å bli kvitt disse er utrolig repetitive. Hele Crackdown 2 handler om to ting når det gjelder oppdrag: Enten å ta ut samlestedene til Cell, noe som innebærer at du rett og slett går inn i deres område og dreper alle som forsvarer det, eller å aktivere kraftnoder som igjen aktiverer sendere som dreper Freaks. Disse senderne må først forsvares mot angrep fra zombiene i noen minutter. Disse to aktivitetene er hele progresjonen. Du tar over område for område, og klart, utfordringene vokser, men det er likevel forferdelig ensformig.

Spillet byr også på en del billøp, hoppeutfordringer og andre oppgaver, men når alt kommer til alt er oppbygningen av selve spillet for repetitiv.



Selvsagt, hele poenget med Crackdown er at det knapt er noe plott, at du skal lage din egen moro. Men utviklerne kunne likevel lagt litt mer hjerte i progresjonen. Vi likte konseptet fra det første spillet bedre, da du eliminerte gjengbosser ved å først svekke deres underleverandører.

Hopp og sprett
Grunnmekanikkene i Crackdown 2 er uforandret, og like hysterisk morsomme som før. Du spiller igjen som en superkraftig agent, og du skal igjen bygge opp dine krefter ved å rett og slett gjøre ting. Som å hoppe fra tak til tak og klatre stadig høyere bygninger for å samle flytende, grønne «orbs». Eller kjøre over fiender med bil. Eller bare skyte, kaste granater og slåss. Alle disse aktivitetene forsterker dine egenskaper, og du går jevnlig opp i nivåer innenfor disse. Nye nivåer gir deg nye krefter, så du kan hoppe enda høyere, tåle mer eller løfte enda tyngre gjenstander. Du får også tilgang til nye våpen og biler.

Denne filosofien som stadig vekk frister deg til å spille litt mer, slik at du får oppgradert agenten din litt til, er det mest fantastiske med Crackdown 2. Og alle som har spilt originalen vet at lite kan slå følelsen av å problemfritt kunne klatre oppover de høyeste bygningene i byen og skue utover.



Spillets byggesteiner er altså fremdeles på plass. Likte du å utforske, å tulle rundt, samle inn «orbs», løfte biler og kaste dem på fiendene, vil du digge det like mye i denne omgang.

Utviklerne har endret litt på noe: I første Crackdown hadde man for eksempel tre typer biler som tilpasset utseendet sitt utfra hvilket kjørenivå du hadde. Nå er bilutvalget mye større, men de endrer ikke form. Utvalget av våpen og granater har også vokst betydelig.

For de samlemaniske finnes det også en rekke lydopptak liggende rundt omkring, som faktisk forklarer en del av bakgrunnen for det som har skjedd i Pacific City siden sist.

Samarbeidsvillig
Det finnes også en rekke «orbs» som bare kan plukkes opp hvis du spiller i co-op med en venn. Det er faktisk rom for hele fire spillere til sammen, noe som bør gjøre Crackdown 2 til en ny favoritt for co-op-elskere. Faktisk er mange av oppdragene langt lettere med en venn enn alene. Alenespilling i Crackdown 2 kan føre til en del frustrasjoner når man står foran flere titalls Cell-soldater med granatkastere.

Crackdown 2 har flere irritasjonsmomenter. Stemmen til agentsjefen, som skal veilede deg, blir mektig plagsom utover i spillet. Det er ofte vanskelig å låse våpenet inn på den motstanderen du vil treffe, stadig vekk låser siktet seg inn på en bil eller noe annet i nærheten. Håndteringen til noen av bilene er ikke spesielt elegant. Og det er til tider vanskelig å finne de rette plattformene du kan klatre på. Mange av disse problemene stammer allerede fra originalspillet, så vi forstår ikke hvorfor de ikke er blitt fikset.



Passe stilig
Grafikken er i hovedsak også lik første Crackdown. Og det som så pent ut i 2007 gjør ikke nødvendigvis det i dag. Det er mange lavoppløselige teksturer her og mye grov geometri. Spillet imponerer likevel fortsatt med den flotte tegneavstanden - byen er meget detaljert selv fra den høyeste bygningen. Det stiliserte utseendet med utstrakt bruk av cel shading er uansett ganske kult.

Vi er altså kritiske på mange punkter, men det er ingen tvil om at Crackdown 2 likevel byr på veldig mye gøy. Som sagt - kjernen i spillet er ivaretatt, og opplevelsen av å bygge opp kreftene dine ved å hoppe rundt, sprenge og ødelegge er like herlig i dag som for tre år siden. Men Ruffian Games har ikke lagt til noe nevneverdig nytt til oppfølgeren, ikke fikset feilene, og vi lurer derfor litt på poenget med det hele.

Vårt store håp er at nå som APB er ute av døren, setter teamet hos Real Time Worlds seg ned og designer en ordentlig, fullverdig oppfølger, som blir verdt å vente på.