Vi har (dessverre) alt for sjelden tid til å anmelde mindre, nedlastbare spill som slippes gjennom kanaler som XBLA eller PSN. Vi følger med, vi sjekker alt det interessante der ute, og av og til kommer det heldigvis noe som vi virkelig må skrive om.
Som Limbo. Et danskutviklet plattformspill som slippes på Xbox Live Arcade i dag. Spillet har allerede fått en del velfortjent oppmerksomhet, i stor grad på grunn av den spesielle visuelle stilen, men det er en stor glede å oppdage at det faktisk er et ekstremt godt
spill.
Vi hadde faktisk veldig lyst å avskrive Limbo som nok et pretensiøs kunsterspill, som prøver å være sært og ekskluderende, og definitivt ikke er noe gøy. Vi har på ingen måte sansen for sånne titler.
Men heldigvis viser deg seg at det visuelle uttrykket til Limbo ikke bare er der for utseendets skyld, det spiller faktisk en veldig nyttig rolle. Og det viktigste av alt, selve spillet er skikkelig bra.
Skiller seg ut
Klart, det er utseendet man først legger merke til. Det er virkelig spesielt. Hele spillet er bygget på ganske tradisjonelt 2D-plan, og bruker kun sort, hvitt og gråtoner for å presentere verdenen. Det er vakkert. Virkelig annerledes enn noe annet du har sett. Alt består av silhouetter, skygger, skarpe kontraster, samtidig som elementer som ikke er direkte i fokus blir litt mindre klare og mindre skarpe.
Limbo preges av ekstrem minimalisme. Med unntak av en startmeny der du kan velge visse innstillinger presenteres ingen informasjon til spilleren. Ingen opplæring. Ingen bakgrunnshistorie. Du bare setter rett i gang. I samme slengen har utviklerne latt være å legge til musikk, og lydbildet ellers er temmelig begrenset, ned til de mest essensielle lydene.
Med få lyder og en grafikk som kun bruker forskjellige varianter av svart og hvitt, null kommunikasjon til spilleren og ekstremt forenklet kontrollsystem, fremstår Limbo som fullstendig strippet for alt det overflødige, og effekten er virkelig slående. Vi konsentrerer oss hundre prosent om det vi gjør på skjermen.
Ensomhet
Så hva er egentlig temaet? Vi styrer en gutt gjennom denne sære verdenen til Limbo. Han skal visstnok finne sin søster, men som sagt, historien er meget begrenset her. Den eneste kontrollen vi har er den ene analoge stikken, som beveger gutten til høyre og venstre, samt en knapp for å hoppe og en for å ta i ting.
Det høres enkelt ut, men spillet er langt fra lett. Det er altså i hovedsak 2D-plattforming vi snakker om, og hele spillet bygger på gåter som stort sett krever at du kommer deg gjennom stadig mer komplekse feller.
Liv og død
Du kommer til å dø eksepsjonelt mye i løpet av spillet. Det er en del av designet. De aller fleste av gåtene kommer veldig uventet og krever meget raske reaksjoner. Omtrent når som helst kan du få et eller annet i hodet og dø. Fra bjørnefeller til svære edderkopper, fra elektriske overflater til rom som fylles med vann. Alt sammen dreper deg på sekundet, og det er som regel først da du legger merke til mønsteret til gåten, og begynner å registrere hvordan du kan forsere den. Døden er en del av prosessen med å komme seg videre. Spillets lagringspunkter kommer tett, så du trenger aldri å bekymre deg for å måtte spille for mye om igjen. Det gjelder bare å være oppmerksom, følge med og tenke litt på utsiden av boksen.
Gåtene blir selvsagt stadig mer komplekse, utfordrende og unike. Men med litt innsats kommer du deg alltid gjennom. Det bare krever litt hjernemekanikk og kreativitet.
Det beste er variasjonen - utviklerne bruker sjelden de samme virkemidlene for ofte. Jo lenger du kommer, desto mer endrer omgivelsene seg, og desto mer farlige blir de. Og det er helt umulig å legge spillet fra seg.
Den voksende utfordringen, den eksepsjonelle stemningen og den mørke, fascinerende verdenen gjør at det er fort gjort å bruke flere timer foran spillkonsollen. Men noe særlig mer enn det kan du ikke regne med - Limbo er dessverre kort, og kan fint rundes på tre-fire timer. Det er også helt lineært, bortsett fra noen skjulte områder som gir deg hemmelige achievements.
Ubehagelig
Vi må også nevne hvor overraskende brutalt og forstyrrende spillet er. Gutten vi styrer dør jo stadig vekk, og det skjer på meget grafiske og ubehagelige måter. Den første gangen vi døde sperret vi opp øyene og trodde nesten ikke det vi så. Du kommer til å vite akkurat hva vi mener når du spiller selv. Og det er flere andre genuint ubehagelige elementer i spillet som vi ikke skal avsløre. Et par av dem er ordentlig ekle. Men alltid fascinerende.
Hadde spillet kanskje vært litt lenger og forklart litt mer, ville det vært perfekt. Vi forstår at bakgrunnshistorien skal være helt minimal, men litt forklaring hadde gjort seg. Vi ser sporadisk andre mennesker i Limbo, og de prøver å drepe oss før de rømmer vekk, og plutselig slutter de å dukke opp i det hele tatt mens spillet skifter stil til mer industrielle omgivelser. Det hadde vært litt OK å få vite hvem de faktisk er og hvorfor de hater oss så mye.
Men ser vi bort fra det, er Limbo er helt fantastisk opplevelse. Både når det gjelder spillbarhet, stemning og det kunstneriske. Sommerdagene er ganske grå i skrivende stund, så det å tilbringe noen timer i Limbo midt i juli er en glimrende ide, spør du oss.
