Klassekampen

Når vi tenker oss om, er det ikke fryktelig mange nye klassebaserte skytespill der ute for tiden. Veteranene holder seg fremdeles til Team Fortress 2, og dermed fyller Brink på mange måter et tomrom.

Utviklerne i Splash Damage prøver i samme slengen å introdusere nok nyvinninger og unike elementer til å levere en opplevelse som er helt spesiell. Vi respekterer det, men vi synes at grunnlaget er for tynt. Brink mangler rett og slett noe som ville gjort det helt uforglemmelig.

Fremtidsvisjon
Poenget her er at i et fremtidssamfunn lever det tusenvis av mennesker på en kunstig øy kalt Arc, og noen gjør opprør mot de etablerte sikkerhetsstyrkene. Det er en av disse to sidene du skal velge når du setter i gang med å spille, men fortvil ikke - du kan skifte side omtrent når som helst. Du vil få nok av muligheter til å oppleve begge sidene av konflikten. Ikke at det er noen nevneverdige forskjeller mellom de to sidene, og det er fort gjort å glemme hvem man egentlig spiller som.

Det er like fort gjort å ikke bry seg - de korte mellomsekvensene er lite interessante, og plottet går i glemmeboka ganske kjapt. Premissen med denne kunstige øya og en forlatt verden utenfor blir heller ikke utnyttet.



Skjønnhetsideal
Så, spillet lar deg først og fremst tilpasse utseendet til din figur ganske grundig, du kan endre plagg, ansiktsform, hår, tatoveringer og så videre. Det aller meste av dette er låst på starten, og du åpner for stadig flere muligheter for tilpasning når du går opp i nivåer.

Spillet gir deg for øvrig 1000 erfaringspoeng bare for å se en introduksjonsvideo, som naturlig nok informerer deg om spillets grunnleggende elementer. Men det er ikke så komplisert som man skulle trodd.

Klassedelt
Det er fire klasser å velge mellom. Soldat, ingeniør, lege og agent. De er rimelig selvforklarende, og det som skiller disse er ikke våpenutvalget eller den generelle følelsen, men hvilke ekstrafunksjoner du kan utføre. De forskjellige klassene har ekstrautstyr, soldatene kan kaste forskjellige typer granater, ingeniørene kan sette opp automatvåpen eller miner, legene må selvsagt sørge for å redde falne kamerater. Og hvilke oppgaver du kan utføre på brettet er også avhengig av hvem du spiller som.

Soldatene skal gjerne sprenge ting, ingeniørene desarmere bomber, agentene infiltrere det fiendtlige teamet og kanskje hacke noe. Legene er en støtteklasse som styrker vennene sine, gir dem ekstra helse når det er nødvendig.
Det som er interessant er at du kan bytte mellom klassene når som helst. Du trenger bare å komme deg til en spesiell stasjon, og der kan du endre dine egenskaper.

Hvert brett har en rekke mål, for eksempel en bro som må sprenges, en robot som må beskyttes, en terminal som skal hackes. Hvem som helst kan gjøre alt dette, ved å bytte klasser. Det ivaretar en slags spesiell, dynamisk balanse, men med uvitende spillere kan det bli rimelig rotete og kaotisk også.



Planlegging er nødvendig
Brink er rett og slett et spill som må spilles med kompetente venner. Ellers kan det bli tilnærmet umulig, grunnet en rekke tvilsomme designvalg. Brettene er ofte lite oversiktlige, og mange av dem har flaskehalser der det er ekstremt lett å bli sittende skikkelig fast, regelmessig meid ned av treffsikre motstandere, dø gang på gang, bli gjenopplivet av legene, så dø igjen på samme sted.

Spillet lar deg spille både med levende kompiser på nett og datastyrte motstandere, og det er ingen skille mellom online og offline-spilling. Dropper noen ut, blir de erstattet av en bot. Og du kan like gjerne bare spille med bots hele veien gjennom. Det er imidlertid en frustrerende opplevelse, fordi dine medsoldater rett og slett suger. Brink med bots kan bli irriterende vanskelig og vi hadde det ikke noe moro.

Men med noen som skjønner seg på lagbasert spilling er det duket for en glimrende flyt, der noen åpner skjulte passasjer, noen passer på at alle har nok helse, en rigger opp maskingeværer og en annen bare stormer rett på og prøver å drepe flest mulig. Brink belønner intelligent spilling og deler ut erfaringspoeng hele tiden, nesten uansett hva du gjør. Dermed får alle følelsen av å bidra.

Når du går opp i nivåer, låses det som sagt opp nye mulighet for tilpasning av utseendet, samt at du kan kjøpe nye egenskaper og forbedret ekstrautstyr. Våpnene i Brink kan også oppgraderes, men dette gjøres via en separat modus, et sett med utfordringer som egentlig fungerer som opplæringsbrett. Klarer du alle disse, låser du opp lasersikter, lyddempere, større magasiner og så videre. Men vi skjønner ikke hvorfor disse korte sidebrettene er knyttet til våpenoppgradering på denne måten, det er som om utviklerne var desperate etter å få oss til å spille alle variantene mest mulig.



Lite å hente
Det skjønner vi egentlig: Brink er nemlig veldig tynt når det gjelder innhold. Det er bare 20 nivåer på hver figur, og disse når du på et par kvelder med solid spilling. Så er det slutt. Du kan starte på nytt med en ny karakter. Det er få brett, alle disse har ganske lignende oppdrag, og det tar rett og slett ikke lang tid før du har sett nesten alt Brink har å by på.

Splash Damage har ett ess i ermet, og det er det parkour-inspirerte bevegelsessytemet. Det er ikke så forskjellig fra Mirror's Edge, du kan, ved å holde inne sprintknappen, klatre oppover vegger og elegant hoppe over hindringer. Det finnes tre separate kroppstyper du kan velge mellom, den tyngste er selvfølgelig treg, men tåler mest, mens den mest spinkle kroppstypen er den som har mest nytte av parkour-kontrollsystemet - men tåler selvsagt minst juling.

For all del, systemet (kalt SMART) er ganske artig å bruke. Men samtidig føles det sjelden at brettene er designet med tanke på det. Det føles som om hele bevegelseskonseptet ble lagt til ganske sent i utviklingsperioden. Det er få steder vi følte at SMART bidro til en genuin frihetsfølelse, og hele implementasjonen føles dermed unødvendig.



Greit å se på
Brink er ikke et nevneverdig pent spill. Figurene har en ganske artig design, urealistisk, med karrikerte trekk, men brettene er lite detaljerte og bygger på slappe teksturer. Teksturer som til og med lastes inn veldig tregt. Det er allerede sluppet en patch som visstnok skal fikse teksturinnlastingen, men vi synes det fremdeles er merkbart. Det meste her ser greit ut, men ingenting skiller seg tydelig ut fra andre titler på markedet. Ikke kjøp Brink for grafikkens skyld.

Skal du kjøpe, gjør det bare hvis du har gode kompiser som vil delta i den lagbaserte spillingen. Det er kun på denne måten at Brink fungerer som det skal. Spiller du alene, blir det bare en rotete og frustrerende opplevelse. Sånn sett treffer Brink en spesiell nisje blant onlinespillere, og denne blir forhåpentligvis fornøyd. Men resten av oss kan like gjerne fortsette med andre spill. Svak firer.