Mord, jazz og storby

En ting bør være klart før man går til innkjøp av LA Noire: Til tross for at det står Rockstar på omslaget, er ikke dette en variant av GTA plassert i 40-tallets Los Angeles. Du kommer ikke til å lage kaos, kjøre over folk, skyte vilt rundt deg, det er ingen plass her til den sedvanlige Rockstar-humoren og ironien blandet med sofistikert historiefortelling og personlig drama.

LA Noire er et spill som kanskje delvis bygger på GTA-rammeverk (stor, åpen by, blanding av kjøring og tredjepersonsaction), men som har en tematikk og dynamikk som er fullstendig annerledes. Du er herved advart.

Det er også relevant å påpeke at spillet ikke er utviklet av Rockstar selv, men deres venner i australske Team Bondi. Dette studioets sjefsdesigner, Brendan McNamara, hadde allerede erfaring med GTA-lignende titler takket være sitt arbeid med PS2-eksklusive The Getaway.

Og etter en lang utviklingstid er han altså endelig klar med vanvittig ambisiøse, men noe ufokuserte, LA Noire.



Røyklagt
Spillet tar for seg en mye romantisert tidsperiode. Los Angeles i etterkrigstiden, full av herrer i stramme dresser med Marlboro i munnviken, som kaller kvinner for «broads» og hører på jazz. Byen er stor, men ikke fullvoksen. Filmindustrien har ikke begynt å dominere alle aspekter av livet i LA enda. Det massive nettverket av motorveier er fremdeles ikke bygget, og selv om bilen har begynt å dominere bybildet, kjører det fremdeles trikker langs de fleste hovedveiene. Det er ingen skyskrapere i downtown, men storbylivets hektiske hverdag begynner å prege innbyggerne.

Midt i denne Los Angeles i en overgangsfase, en by som står foran en massiv vekst, plasseres vår helt, krigsveteranen Cole Phelps. Nå er han politi, en fersking med rettferdighetssans og troen på det gode i mennesket. Noe som selvsagt blir raskt utfordret da han blir satt opp til å jobbe med kyniske og bitre politifolk som like gjerne tar seg en drink i løpet av arbeidsdagen.

Så hva gjør vi egentlig? Løser forbrytelser, selvsagt.

Sak etter sak
LA Noire består strengt tatt av to elementer, enten befinner du deg i bil på vei fra A til B, eller midt i etterforskningen. Vi skal snakke om åpen by-delen litt senere. Det mest unike her er jo tross alt hvordan jakten på skurkene foregår.

Spillet handler om en rekke separate saker, 21 stykker til sammen. Disse fordeles på flere avdelinger du jobber for, og hver av disse står på egne bein, samtidig som det er en historie som dekker over alt sammen.

Sakene har en oppbygning som ofte ligner mye på hverandre. Først - forbrytelsen. Du ankommer åstedet, og din jobb er å undersøke omgivelsene. Du vandrer rundt og ser etter spor - når du nærmer deg noe relevant, vibrerer kontrolleren og du hører en liten lyd. Dermed kan du plukke opp det aktuelle objektet og se på det. Det kan være en tomflaske, uviktig for saken, men det kan være en kvittering som leder deg til en adresse, vesken som tilhører det kvinnelige offeret, det kan være fotavtrykk eller blodspor. Du kan for øvrig skru av de lyd- og vibrasjonsbaserte indikatorene, om du ønsker å gjøre opplevelsen mer involverende.



Jakthund
Sporene leder deg altså som regel til andre lokasjoner, og der møter du ofte mistenkte eller andre personer som kan ha noe relevant å bidra med. Da settes i gang forhørene, kanskje den aller mest interessante delen av spillet. Du stiller vedkommende spørsmål, og det er din jobb å studere deres ansikter for å avsløre potensielle løgner, usikkerhet eller tvil. De fantastisk modellerte og animerte ansiktene gir deg mange tydelige signaler. Det er en helt spesiell opplevelse.

Din interaksjon innebærer å velge hvorvidt du beskylder vedkommende for å lyve, tviler på deres uttalelser eller er enig i at det de sier er sant. Det å utforske åstedet grundig nok er dermed essensielt: Du må ha bevis hvis du mener at de lyver. Du må vite hva du skal spørre de om. Det er ikke bare på åstedene du finner spor - du får ofte muligheten til å gå gjennom andre lokasjoner, leiligheter, kontorer og lignende. Vær grundig, vær observant, trekk konklusjoner. Bruk hodet.

Og når du snakker med folk - følg med, bruk intuisjonen din. Det er ikke bare de tydelig mistenksomme som kan ha en grunn til å lyve. Den snille gamle damen som driver et vandrehjem må ikke være til å stole på, siden hun har en reputasjon å ta vare på.

All informasjonen og bevisene du finner noteres i blokka di, et verktøy du vil få stadig mer bruk for. De tidlige sakene er enkle, men kompleksiteten vokser selvsagt jo lenger uti spillet du kommer.

Spesiell
Detektivdelen er fascinerende. Ingen andre spill har foretatt seg noe så ambisiøst og unikt. På mange måter føles det som et gammeldags eventyrspill i moderne innpakning, der du tålmodig ser etter biter i puslespill og setter dem sakte sammen. LA Noire er et spill som foregår i et rolig tempo. Du skal ikke forhaste deg gjennom sakene.

Blir det for vanskelig, kan du bruke såkalte intuisjonspoeng. Disse tjenes ved å gå opp i nivåer (altså ved å løse saker og sideoppdrag), og brukes på å ta bort ett av svarene under forhøret eller vise deg alle sporene på en lokasjon. Ingen av disse metodene gir deg tydelige svar altså, men du får et pekepinn.



Likheter
Problemet med de forskjellige kriminalsakene er at du av og til ender opp med å ta noen som virker til å være feil mann. Og du får da grundig kjeft fra din overordnede, med beskjed om å pelle deg tilbake til gata og ta småskurker. Så - neste sak dukker opp, og du er tilbake i varmen, som avdelingens skinnende stjerne.

Vi må også påpeke at mange av sakene har elementer som er ganske like, og det hele kan av og til føles repetitivt. Men likevel, opplevelsen av å løse et komplekst og blodig mord er helt spesiell, og vi får nærkontakt med et bredt spekter av LAs innbyggere, alle med en tydelig personlighet og skjulte agendaer.

Det er elementer av titler som Heavy Rain her, litt Ace Attorney i måten bevisene presenteres på. Men LA Noire koker alt sammen til en forfriskende blanding, voksent, seriøst og ofte uhyggelig grafisk.

Verden utenfor
Elementene av spillet utenom selve sakene er imidlertid litt skuffende. Spillet er så godt som helt lineært, og det eneste som dukker opp av sideoppdrag er småsaker som blir kalt opp mens du kjører fra sted til sted. Disse innebærer at du må jakte på ranere eller andre skurker, enten i bil eller til fots, delta i skyteepisoder, eller kanskje snakke en selvmordskandidat fra å hoppe. Alt dette er frivillig, men gir deg erfaring.

Spillets actionelementer, som kjøring og skyting, er alle fine. Alt fungerer tilfredsstillende, men er aldri krevende. Skyteelementene innebærer at du gjemmer deg bak objekter og fyrer av runder, og slemmingene ekspederes som regel raskt.

Det som er gøy er å løpe etter forbrytere. Du klatrer, hopper over gjerder og mellom bygningene, og det hele ender gjerne med et real kamp på bare nevene.

Rett frem
Men bortsett fra de små distraksjonene er det lite å hente i den enorme byen. Noen hemmeligheter finnes her og der, men LA er stort sett ganske statisk. Ikke ulikt fjorårets Mafia II, der den store byen bare var kulisser til hovedhistorien, med lite grunn til utforskning. Vi skulle ønske det fantes flere grunner til å sjekke ut sidegatene, og vi hadde også likt om det var litt mer fokus på det private livet til Cole Phelps. Andre Rockstar-relaterte titler gir oss som regel mye bedre innblikk i hvem hovedpersonen egentlig er. LA Noire forteller oss om hans bakgrunn fra krigens dager, ja, men lite mer enn det.



Drømmen om LA
Når det er snakk om selve byen, kan vi ikke si annet enn at vi elsker hvordan Los Angeles er fremstilt her. Selvsagt, det hjelper å kjenne omgivelsene, og vi har vært i LA mange ganger. Det er desto mer fascinerende og kjøre gjennom byens gater slik de fremstod i 1947 - gatene er jo de samme, men bygningene er ganske så annerledes. Så mye som står der i dag fantes ikke da, men plutselig finner man noe man kjenner så godt til. Vi kjørte gjennom Hollywood Boulevard (i spillet altså) og stoppet utenfor legendariske Musso and Frank Grill, som allerede i 1947 var godt etablert, og som vi spiser på hver gang vi er i byen. LA Noire er fullt av slike detaljer, komplett med det opprinnelige Hollywoodland-skiltet.

Teknologien ellers er på høyt nivå. Den store stjernen er selvsagt ansiktsanimasjonene, skannet inn med en ny teknologi som gjør opplevelsen mer troverdig enn noensinne i et spill. Mimikken og grimasene er kjemperealistiske, og de digitale ansiktene ligner virkelig på sine ekte skuespillere. Det var en skikkelig aha-opplevelse å kjenne igjen han ene fra «Heroes», rett ut av det blå.

Grafikken ellers? Fin, om kanskje ikke fullt så spektakulær. Gode kroppsanimasjoner, massevis av fargerike detaljer i byen, men noen relativt flate teksturer her og der. Og litt hakking. Og noen bugs. Men for det meste en solid visuell opplevelse.

Musikken er derimot nydelig og skikkelig tidsriktig, og stemmene er like gode som ansiktene.

Noe eget
LA Noire er et spill som er vanskelig å kategorisere, og som ikke passer for alle. Som vi sa tidligere - dette går ganske sakte, krever tålmodighet og konsentrasjon. Dette er ikke et rent actionspill, selv om det involverer skyting og rask bilkjøring.

Dessverre innebærer kriminalsakene også noen logiske brister, men alt tatt i betraktning leverer LA Noire en blanding av sjangere som koker ned til noe helt spesielt, annerledes og ufattelig stemningsfylt. Ønsker du å ta en tur til 40-tallets California av den mindre glamorøse sorten, er LA Noire midt i blinken.