Sommerens nydeligste rollespill

For all del, solide rollespill dukker jevnlig opp. Men det er ikke til å stikke under en stol at mange av nylige titler er blitt nokså forenklet for å gjøre opplevelsen lettere for nykommere.

De dedikerte PC-entusiastene har derfor tålmodig ventet på nettopp Witcher 2, et PC-sentrisk rollespill med en skikkelig historie, en ordentlig, levende verden, en dybde som lever opp til deres våte drømmer om hva et PC-spill skal være.

Vi kan konstatere at Witcher 2 faktisk ikke lever opp til alle disse drømmene, og er dermed nokså tilgjengelig også for oss med et mer balansert emosjonelt liv. En bra ting.

Involvert
Men samtidig, det lønner seg å være forberedt. Spillet fortsetter ganske direkte etter originalen, og vi spiller igjen som witcheren Geralt. Det er nok ikke dumt å kjenne til Witchers univers fra før, og det hjelper å ha spilt det første spillet. Det er en ganske betydelig verden å sette tennene i. Det er mange figurer med eksotiske navn, det er politikk, konspirasjoner, bakgrunnshistorier... Alt sammen bygger jo igjen på en bokserie, så hvis du virkelig vil involvere deg i Witchers verden, må du satse litt tid på dette.



Witcher 2 begynner med en prolog der vi følger kongen Foltest i et angrep, og vi bruker de første par timene på å forstå poengene med kampsystemet, samtidig som vi får muligheten til å utforske byen vi nettopp har angrepet. Dermed får vi plukket opp litt tidlig «loot» og vi begynner å se dynamikken i spillet.

Foltest blir dessverre raskt drept, og vi får skylden. Og da starter spillet på ordentlig. Vår helt Geralt må bevise sin uskyld, finne morderen, og i samme slengen løse en lang rekke større og mindre konflikter for innbyggerne.

Politikk
Når vi ankommer byen Flotsam, den første ordentlige lokasjonen i spillet, begynner vi virkelig å merke Witchers storhet. Opplevelsen er unik på så mange måter: Selve byen er et skittent slum, i elven bor det et monster som sperrer båtrafikken, det er konflikter mellom menneskene, dvergene og de militante alvene som bor utenfor byen. Alt sammen ledes av en gjerrig general som styrer byen med jernhånd. Vi vandrer rundt i Flotsam som til tross for de møkkete gatene fremstår som merkelig vakker. Vi snakker med innbyggerne, og vi samler inn oppdrag - samtidig som vi selvsagt har et overordnet mål.

Utviklerne i CD Projekt klarer kunsten med å fremstille sin kreasjon som realistisk, samtidig som det er trygt plantet i fantasiens verden.

Stemningen er rett og slett upåklagelig. Musikken, grafikken, den dype, voksne historien kombineres og resulterer i en skikkelig involverende opplevelse. Witcher 2 har mye å by på. Mellom 20 og 40 timers spillbarhet er et realistisk tidsanslag, og det som er spesielt her er at det er flere valg underveis som endrer plottet i veldig stor grad. Noe som til slutt kan resultere i flere forskjellige avslutninger (men ikke 16 separate, som det tidligere gikk rykter om). Minst to gjenspillinger er uansett å anbefale.



Halvåpent
Witcher 2 er relativt lineært - det er tre hovedkapitler, og disse følger klare retningslinjer. Lokasjonene er åpne, med muligheter for utforskning og massevis av sideoppdrag, men alt dette er likevel lukket innenfor premissene til det aktuelle området. Vil du ha et rollespill som foregår i en helt åpen, svær verden, er det nok lurt å vente på Skyrim.

Vi synes det er vanskelig å snakke mer om spillets fremgang uten å avsløre for mye. Så vi dropper det. Witcher 2 er rett og slett noe helt for seg selv. Storslått, voksent (blod, sex og banning mangler det ikke på), og med en unik evne til å involvere.

Vanskeligheter
Det som ødelegger litt for helheten er selve mekanikkene i spillet. Kampsystemet for eksempel. Det er enkelt i utgangspunktet: To sverd, ett for mennesker, ett for monstre. Hvert sverd betjenes av egen museknapp. Det innebærer at mange av kampene koker ned til rimelig hektisk «hack & slash»-dynamikk, der vi frenetisk trykker på begge museknappene og prøver å komme unna med livet i behold. Ikke gjør sånn som oss: rull heller unna, fyr av noen magiske formler med ctrl-knappen, prøv å beholde roen og være litt strategisk. Witcher 2 kan nemlig være urettferdig vanskelig hvis du lar motstanderne komme for tett på, omringe deg og kaste deg rundt som en ball frem til du dør.

Easy-vanskelighetsgraden er til å leve med hvis du finner motstanden overveldende, og du kan heldigvis endre vanskelighetsnivået når som helst mens du spiller.



Småproblemer
«Loot» finnes overalt, noe som åpner for et par snodige resultater. Du kan nemlig gå inn i andres hus og stjele innholdet fra deres skap og skattekister mens de står der og ser på. Det frembringer ingen reaksjon. Ute i verdenen finner du planter, mineraler og andre verdifulle elementer som kan brukes til å «crafte» nye rustninger og våpen. Og bra utstyr, kraftig magi og nok av helse er essensielt - siden spillet tross alt er vanskelig.

Et par andre ting irriterer oss litt. Det er av og til vanskelig å finne frem. Oppdragsmarkørene er ikke alltid helt nøyaktige, andre ganger dukker de ikke opp i det hele tatt. Det er fort gjort å gå seg vill i skogene, for å si det sånn. Det finnes andre, mindre irritasjoner, og vi føler at Witcher 2 kunne rett og slett trengt litt mer innstramning. Bitte litt mer fokus. Kanskje litt mer ekstern testing?

Mye av det virker til å være typisk for europeiske, PC-sentriske utviklere, som av og til glemmer å lytte til kundemassen sin. De gjør gjerne sin greie uansett. CD Projekt har klart å unngå denne fellen for det meste, men noen PC-tradisjoner skinner gjennom.

For det meste er Witcher 2 likevel overraskende bugfritt og polert, men vi måtte fortsatt gå inn i config.ini-filen bare for å kunne spille med invertert mus.

Herlig å se på
Rent visuelt er det hele slående vakkert. Omgivelsene er rett og slett fantastiske, med fullt spekter av nydelige spesialeffekter, skarpe teksturer, lang tegneavstand og lite hakking. CD Projekt vet at de har laget et pent spill, og sørger hele tiden for å plassere oss i stadig flottere områder, og gir oss alltid en sjanse til å klatre et høyt sted og skue utover. Det eneste som skuffer en de rimelig statiske ansiktsanimasjonene - men vi er bortskjemt etter å ha spilt LA Noire.



Det er litt verre med stemmene, synes vi. Skuespillerne har ikke den nødvendige innlevelsen, og de mange amerikanske aksentene passer ikke helt. Men det blir nå pirk.

PC-sentrert
Selvsagt krever alt dette en voksen maskin, og vi lånte en kraftig Alienware-laptop fra Dell som klarte å tygge gjennom Witcher 2 uten noen problemer. Det er verdt å investere litt i maskinvare her, som sagt, spillet er nydelig.

Samtidig, mye tyder på at en konsollversjon er på vei, så vi skal ikke se bort fra at selv de uten en heftig gaming PC vil få delta i Witchers verden.

Når alt kommer til alt - Witcher 2 er ganske så obligatorisk hvis du er glad i rollespill og har en solid spill-PC. Til tross for visse feil og høy vanskelighetsgrad leverer CD Projekt nok en formidabel RPG-opplevelse, full av detaljer, overraskelser, dybde og intelligens. Perfekt er det ikke, men helt klart et av årets beste i sin sjanger.