Duke-nedtur

Først og fremst, la oss klargjøre en ting: Undertegnede er kjempefan av Duke Nukem 3D.

Vi spilte spillet ut og inn i 1996. Vi kjøpte Atomic Edition for å spille den fjerde episoden, kjøpte til og med disse tvilsomme tilleggspakkene som inneholdt hundrevis av hjemmelagede brett. Vi prøvde å mekke egne brett i Build-editoren. Vår første nettspill-opplevelse var med Duke Nukem 3D, da vi chattet med en fyr på andre siden av kloden som forklarte oss hvordan man satte opp bombefeller.

Vi kjøpte PlayStation-versjonen av spillet da vi plutselig ikke lenger hadde noe PC å spille på. Vi kjøpte XBLA-utgaven for ikke så fryktelig lenge siden bare for nostalgiens skyld.

Vi gikk til og med tilbake og spilte de to første Duke Nukem-spillene i 2D for å lære mer om heltens opprinnelse.

Vi leste PC Gamer rundt 1998 med Duke Nukem Forever på coveret, med stjerner i øyene. Det kom til å bli tidenes beste spill. I 2001 var vi på vår andre E3-messe noensinne og overvar den helt nye traileren som ble vist da, og den så helt rå ut. Vi hadde fortsatt håp.

Men spillet vi holder i hendene i dag er veldig dårlig.



Pusser opp
Vi misunner ikke Gearbox Software, som tok over spillet etter at 3D Realms falt fra hverandre for noen år tilbake. Randy Pitchford og hans team (som tross alt står bak suksesser som Brothers in Arms og Borderlands) fikk jobben med å lappe sammen det 3D Realms etterlot, forsøke å oppdatere det til dagens standard. Samtidig som Pitchford fikk oppdraget å være PR-mann for spillet og love at det skulle være like godt som et hvilket som helst annet 2011-spill.

Duke Nukem Forever er et dårlig spill. Uansett hvordan man ser på det. Det er elendig sammenlignet med titler som dominerer i dag, enten det er Halo, Call of Duty eller Battlefield. Det er dårlig også historisk sett. DNF er ingen nostalgisk tilbakeblikk på sjangerens mer uskyldige tider, da humor, parodi og lite selvhøytidelighet dominerte. DNF hadde vært et dårlig spill også i 2005, 2001 og muligens også i 1998.

Det er rett og slett fordi det fremstår som utrolig ufokusert og halvferdig.

Ingen mål
Brettdesignet er et eneste stort rot. Noen av kartene er alt for lange og gjentakende. Noen mangler ordentlig fremgang, ordentlig logikk. Andre igjen er helt kule, men de er i mindretall. Spillbarheten veksler mellom helt ordinær, kompetent og idiotisk.



Til å være et skytespill har Duke alt for mange intetsigende kjørebrett eller skikkelig kjipe hoppesekvenser. Tidlig i spillet kjører vi rundt i et kasino, noe som varer alt for lenge og er et eneste stort gjesp. Senere følger det hoppeutfordringer som vi regelrett hater. Den dårlige, unøyaktige kontrollen gjør at det er lett å falle til døden, noe som innebærer innlasting av et nytt spill, og det tar evigheter. Utviklerne forsøker seg på et par fysikkgåter, som også gir lite mening eller byr på underholdning. Hvor fett er det å bære tre tønner inn i en container, liksom. Alt sammen bare er der, limt sammen, uten ordentlig sammenheng, det virker så tilfeldig og så dårlig sammensatt.

Klønete
Skytesekvensene er greie nok, men ingenting mer enn det. Våpenutvalget er hentet ganske så direkte fra Duke Nukem 3D, inkludert frysevåpenet og «shrink ray», og disse har altså mistet sin unike personlighet over de siste 15 årene. Fiendene er også så godt som identiske med det forrige spillet, bare med litt bedre grafikk. De er dumme, har ingen taktikk, de kan bare to ting: Å gå mot deg og skyte, eller stå og bli beskutt. Etter noen timer har man strengt tatt sett alt spillet har å by på når det gjelder kampmekanikk.

DNF forsøker å modernisere ett aspekt av våpenbalansen, og lar deg kun bære to våpen med deg, et konsept Halo introduserte for ti år siden. Skulle dette her vært ordentlig nostalgisk hadde vi fått lov til å leke oss med 10 våpen samtidig, akkurat som i gamle FPS-dager. Den autoregenererende helsen er også en slags frisk pust som egentlig bare føles malplassert. Duke vil ha helsepakker!

Egosentrisk
Det kanskje eneste unike her er faktisk helsesystemet, i at det er kalt for Ego, og kan utvides ved interaksjon med verdenen. Når du ser deg selv i speilet, finner visse objekter, spiller minispill, dreper bosser (for øvrig er noen av bossene blant spillets høydepunkter), får du mer Ego. Og dermed tåler mer. Og det lønner seg, for du vil virkelig ikke dø for ofte. Som sagt, lastetidene er grusomt lange, og hver innlasting av lagret spill får oss til å banne.



Hele kampanjen er litt for lang, med for mye repetisjon, for mye elementer som egentlig ikke hører hjemme i sjangeren. Teite hoppegåter blir ikke bedre fordi Duke er blitt krympet og skal hoppe over stekende hamburgere. Humoren hjelper ikke.

Så, humoren da. La oss se bort fra selve spillbarheten.

Umoderne
Duke var jo i sin tid macho-ikonet, og hans holdning til damer er velkjent. Men denne 90-talls innstillingen fungerer bare ikke i dag. Spillet føles ikke lenger sexy, eller harry på en sjarmerende måte. Det er bare døvt. Vi flirer ikke i det hele tatt. Dukes kommentarer er småvittige et par ganger, men mange av dem er gjenbrukt. Referansene til andre spill eller filmer kan være artige å spotte, men igjen er dette langt fra en intelligent parodi. Og hvorfor skal egentlig Duke få lov å gjøre narr av Halo? Når DNF ikke når Halo til knærne?

Det er plass til harry og macho i spillbransjen. Gears of War og Bulletstorm får det til. Det kan være morsomt. Og tro oss, vi har ingenting i mot pene jenter heller. Men Dukes personlighet fremstår bare som skikkelig kjip i dag.

Sexy er det heller ikke. Omtrent halvveis i spillet besøker vi en strippeklubb, der vi skal finne en dildo, et kondom og en pakke popcorn. Dette er på ingen måte like spennende, på kanten og forbudt som porno-kinosalen var i Duke 3D i 1996. Spillverdenen er kommet langt siden. Og å se på lapdancen som vi blir belønnet med på slutten av dette brettet er ikke akkurat pirrende, selv med pupper rett i ansiktet.

Styggedom
De lavoppløselige puppene altså. Spillets grafikk er veldig dårlig. Vi skjønner det. DNF bygger på en kjempegammel versjon av Unreal-motoren, Gearbox har nok pusset på teksturene så godt de kunne, men resultatet er uansett veldig, veldig utdatert. Og i tillegg er det tekniske problemer overalt: hakking, teksturer som henger etter... Og de lastetidene...



Men i tillegg er kontrollen løs, det er som om Duke ikke alltid responderer på våre kommandoer helt korrekt. Det innebærer ujevn presisjon på hoppesekvensene, noe som igjen fører til nevnte frustrasjoner.

Ikke på nett
Flerspillerelementet er ingenting å hoppe i taket for. Det er tre spillmoduser, to av dem bygger på deathmatch og den tredje er en variant av capture the flag, bare med jenter i stedet for flagg. Å spille DNF på nett er en helt grunnleggende opplevelse, vi løper rundt på stygge kart og skyter, uten noe spor av taktikk. De unøyaktige kontrollene gjør at det virker helt tilfeldig om vi treffer noen eller ikke. Og igjen - et lite element av moderne FPSer sniker seg inn her også, nemlig erfaringspoeng som lar deg kjøpe utstyr til ditt virtuelle hus.

OK, det får holde. Det er noen øyeblikk der vi ser hva DNF kunne ha blitt. Det er litt igjen av 90-talls sjarmen og humoren serien en gang hadde. Men 95% av tiden med spillet er bare kjipt, fylt av uinspirerte brett, dårlige gåter og middelmådig skyting av slapt animerte aliens. Som sagt, nostalgien hjelper ikke, dette er et dårlig spill uansett.

Gearbox skulle heller sluppet DNF som et nedlastbart spill til XBLA/PSN, og kalt det en historietime. Om hvordan ambisjoner kan slå helt feil. Det er på ingen måte verdt å betale full pris for Duke Nukem Forever, med mindre du ønsker å torturere deg selv med noe skikkelig middelmådig.