Frykt og avsky

FEAR-spillene er kanskje ikke det ultimate i skrekksjangeren, men har sin lille nisje og sin trofaste fanskare. Vi synes ikke noen av de tidligere titlene har vært så skumle som de liker å gi inntrykk av, men de har alltid bydd på svært solid våpenfølelse og interessante vrier på førstepersonsmekanikker.

Det tredje spillet i serien utvikles ikke lenger av Monolith, men er i ganske så gode hender. Day 1 Studios har tidligere jobbet tett med de originale skaperne, og leverer en oppfølger som faktisk underholder en god del.

Bakgrunnshistorien begynner å bli litt forvirrende her, og krever at du har satt deg godt inn i hendelsene fra de to første spillene. Denne syke familesagaen er ikke så lett å følge med på.

Hyggelig gjensyn
Men for å gjøre en lang historie kort, vi spiller som Point Man, samme fyren vi styrte i det aller første spillet. Hans bror, Fettel, som tydeligvis ikke er helt død, har også en stor rolle her.

Point Man befinner seg i et fengsel på begynnelsen av FEAR 3, og de første minuttene handler om å bli kjent med kontrollene og våpenfølelsen, mens vi skyter oss gjennom fengselets trange ganger og celler.



Vi kan fremdeles bruke elementer som «bullet time», ved ett knappetrykk saktes ned tiden og vi kan sikte oss nøyaktig inn på hodene til motstandere. Hele kontrollen er tight, godt skrudd sammen, våpenfølelsen er meget god, og vi føler at vi virkelig gjør skade. Det merkes også på fiendene, som får kroppsdeler jevnlig revet av takket være våre skudd.

Inn til byen
Point Man vil gjerne komme seg vekk fra fengselet og inn i storbyen Fairport, nå fullstendig tatt over av både soldater og gale innbyggere. Dermed erstattes de kjedelige og forutsigbare fengselskorridorene med litt mer spennende utendørsomgivelser. FEAR 3 klarer å bevege seg vekk fra de ofte repeterende områdene fra de tidligere spillene, og får til bedre variasjon. Klart, det er litt varehus og underjordiske ganger her, men vi er også innom forsteder, urbane bygater og lignende.

Poenget er at enkeltspillerkampanjen er ikke verdens lengste, mest nyskapende eller omfattende, men den leverer en kompetent opplevelse. Skytemekanikkene er morsomme, og utviklerne klarer å levere et rekke øyeblikk som vi ikke glemmer med det første. De tidlige møtene med byens gale innbyggere, for eksempel, er overveldende og overraskende. Kampene mot soldatenes tøffe mech-rustninger. Mulighetene du får til å kjøre disse selv. Sekvensen i et varehus der du plutselig oppdager hundrevis av lysende TV-skjermer. Det er mye kult i FEAR 3.



Mindre skrekk
Skrekkelementene er likevel tonet litt ned. Det er et par småskumle øyeblikk, en håndfull ukomfortable omgivelser. Men ingenting som skremmer vannet av oss. FEAR 3 er først og fremst et actionspill i rammet inn i skrekkfilmreferanser. Men som sagt - opplevelsen er kompetent nok til at vi har det ganske så gøy.

Day 1 har imidlertid lagt til flere elementer som gjør opplevelsen enda mer interessant. For det første et kult system for oppgraderinger: Når du utfører alle mulige elegante angrepsvarianter (det kan være et visst antall headshots, å sakte ned tiden lenge nok, å skyte mange nok fra et gjemmested, og så videre) får du poeng, som da gir deg diverse nye egenskaper. Du kan ikke selv velge hvilke egenskaper det er snakk om, alt dette foregår i bakgrunnen, men du føler samtidig at godt spill blir belønnet.

Spøkelsesaktig
For det andre, og dette er det viktigste, du kan spille som Paxton Fettel. Point Mans bror er spillbar i enkeltspillermodusen, og det fungerer slik at når du runder ett kapittel med Point Man, kan det spilles igjen med Fettel. Og brodern er noe helt annet.

Fettel bruker ikke skytevåpen, har kan besette omtrent hvem som helst, og dermed ta deres krefter og angrepsteknikker. I tillegg til dette kan han bruke diverse andre krefter, for eksempel skyte ut en rød tåke ut av sin høyre hånd.



Det å spille gjennom kampanjen for andre gang som Paxton Fettel åpner for en helt ny opplevelse, og vi applauderer utviklerne for å ha tatt denne funksjonen med. Ikke nok med det: Hele kampanjen kan spilles kooperativt, der den ene spiller som Point Man, og den andre som Fettel. Nok en interessant vri på noe som ellers kunne vært rimelig forutsigbart.

Flott flerspiller
Day 1 har også brukt mye tid på å utvikle genuint morsomme flerspilleropplevelser. Det er fire moduser med. To av disse er tilgjengelige fra starten av, en av disse er en hordebasert variant der du forsvarer posisjonen din mot stadig flere motstandere som kommer fra alle retninger. Litt som zombiemodusen i Black Ops. Den andre heter Soul King, og der flyr man rundt og tar over soldater og plukker opp deres «sjeler» - den som har flest sjeler, er kongen, og andre jakter da på vedkommende.

De to øvrige modusene må låses opp via en «online pass», og her har spillets nordiske distributør gjort en tabbe, og sendte oss ikke koden til dette, noe som er vanlig prosedyre i forhold til pressen. Dermed har vi ikke fått testet spillvariantene Fucking Run og Soul Survivor. Fucking Run skal være spesielt morsomt, fire spillere må kjempe seg gjennom motstandere samtidig som de må løpe fra en dødelig vegg av røyk. Hvis bare en blir tatt av veggen, er det over og ut for alle.



Uansett kan vi konkludere med at multiplayermulighetene i FEAR 3 skiller seg genuint ut fra mengden, og vi har masse respekt for utviklerne for å tørre å prøve noe nytt.

Litt nytt
FEAR 3 er en blanding av nokså forutsigbare elementer og greit nok brettdesign kombinert med noen skikkelig kule nyvinninger. Flerspillerdelen skinner mest, enkeltspillerkampanjen er god, men kort og alt for actionfokusert. Spillet er pent nok å se på også, selv om grafikken vil ikke vinne noen priser.

Dette her er en god pakke for FPS-entusiaster som vil prøve noe litt annerledes, men ikke for annerledes. Hyggelig at det fortsatt er liv igjen i FEAR-franchisen, men årets spill er det ikke. God firer.