Hvor mange spilte egentlig, eller kjenner til, det originale Alice-spillet fra 2000? Det kan godt hende at undertegnede er blant de få norske anmeldere som faktisk omtalte det da det kom ut, og nå omtaler oppfølgeren. 10 år senere.
Og gjett hva, oppfølgeren lider faktisk av lignende problemer som det første spillet. Glimrende presentasjon, med et innhold som ikke helt lever opp.
Og samtidig stusser vi litt på at American McGee fremdeles insisterer å bruke navnet sitt ved siden av tittelen. Man blir ikke automatisk en legende bare fordi man jobbet hos id software en gang i tiden, og han har faktisk gjort lite av relevanse siden, vel, forrige Alice. Men uansett.
Hopp og sprett
Alice: Madness Returns er et plattformspill. Det er lite av sjangerblanding her, dette er ren plattforming, med ganske tradisjonell slåssing i tillegg, og noe gåteløsning. Akkurat som de aller fleste lignende spill for tiden. Enten det er Ratchet & Clank eller Mario-titler.
Bortsett fra at Alice ikke helt klarer å vise den kreativiteten og unike spillbarheten som sine sjangerfrender. Her er det meste kompetent, men lite som skiller seg ut.
Det som faktisk er unikt, er det visuelle designet, historien og personligheten. Den mørke, skrudde stemningen er kul, bra gjennomført. Det kunstneriske, musikken, fargepaletten, alt dette er en nydelig blanding som gjør at Alice faktisk er verdt å sjekke ut.
Følger opp
Spillets historie foregår ti år etter forrige runde, og Alice bor i et barnehjem i London. Vi starter med å styre Alice rundt dette hjemmet, i den «virkelige» verden. Vi får også vandret litt rund i gatene i den viktorianske London, og får med oss litt av stemningen i byen. Det samme skjer mellom alle spillets kapitler, vi får tusle gatelangs i noen minutter, noe som er en fin avveksling fra de ellers rimelig syke sekvensene i Eventyrlandet.
Men altså, det tar ikke lang tid før vi blir transportert til den surrealistiske eventyrverdenen. Førsteinntrykket er meget bra. Fargerikt, kreativt, flott å se på. Så vi lærer oss å hoppe, å dobbelthoppe, å holde inne knappen for å sveve i lufta litt. Vi skjønner hvordan vi skal bruke angrepsknappene og unngå fiendtlige slag. Ingenting av dette er komplisert heller.
Sniker seg inn
Alice har ett unikt virkemiddel, og det er å kunne bli liten når som helst. Du trenger bare å trykke en av skulderknappene. Det har flere fordeler: Du vil kunne gå inn i masse skjulte passasjer, og du får også se tegninger på veggene som hinter om riktig vei, eller om hemmeligheter i nærheten. Noen ganger vil det til og med dukke opp plattformer som bare synes i denne modusen. Mye av dette er frivillig, og det er derfor lurt å bli liten med jevne mellomrom bare for å sjekke om det er noe hemmelig du går glipp av i nærheten.
Hemmeligheter er det fullt av. Overalt finner vi tenner, som brukes til å gjøre dine våpen kraftigere. Dessuten oppdager vi alt fra Alices minner til tomme flasker, noe som bidrar til å låse opp forskjellig skjult innhold. Vil du samle inn alt som er mulig å finne, må du belage deg på mye innsats.
Men for det aller meste handler Alice om ganske så tradisjonell hopping. Fra plattform til plattform, fra avsats til avsats, forbi vegger som klapper sammen, over flammer eller langs isbelagte platåer. Alt funker, kontrollen er solid, responsiv, men ikke forvent noe nyskapende eller annerledes.
Det er noen avvekslinger: Plutselig blir vi transportert til lukkede områder der vi må svare på spørsmål for å få en bonus. Plutselig skifter spillet perspektiv til flat 2D, og vi styrer en båt som kan skyte ut raketter og bomber. Men før du vet ordet av det er det tilbake til plattforming.
Og slåssing da. Fiendene dukker opp ofte, og du bruker et lite utvalg av våpen: En kniv for lette angrep, en hest for tunge angrep, en pepperbøsse for avstandsangrep, tidsinnstilte bomber og en paraply til forsvar. Litt surrealistisk, ja, men sånn er spillet.
Slåssingen er også ganske tradisjonell altså, det er sjelden snakk om nevneverdig strategi, bare å bruke riktig våpen til riktig tid. Ingenting dramatisk annerledes fra andre spill.
Litt.. kjedelig?
Det som er kanskje det største problemet er spillets progresjon. Alice er et nokså langt spill, men det er ikke en god ting: De fem kapitlene tar nemlig mange timer å komme gjennom, og det er tydelig at utviklerne har kunstig forsøkt å forlenge opplevelsen. Så, ofte føles det som om de separate brettene varer i evigheter, gjentar seg, du gjør de samme hoppene i lignende omgivelser og slåss mot like fiender gang på gang. Det begynner fort å bli ensformig og kjedelig. Når vi er klare for å bli ferdig med et kapittel og starte på noe nytt, viser det seg at det gjenstår enda en sekvens, enda en time med omgivelser som ligner på den forrige timen.
Alice hadde hatt godt av å bli skikkelig trimmet, fokusert, gjort kortere og mer effektiv. Det er for mye fyllmateriale her.
Styggpent
Igjen må vi påpeke hvor kult spillet er rent visuelt, det er massevis av lekre detaljer her, alle de kjente figurene fra Eventyrlandet dukker opp, men er passe redesignet til å høre hjemme i denne mye mer voksne, modne og forvirrede versjonen av barnehistorien. Det sier litt at noen ganger finner vi flyvende neser vi må fylle med pepper fra våpenet vårt, noe som får disse nesene til å låse opp skjulte elementer. Vi tror forøvrig ikke American McGee er klar over hva det egentlig betyr å ha pepper i nesa. Uansett, det er mye rart her. Mye kult.
Selve teknologien henger imidlertid ikke med. Spillet bygger på Unreal-motoren, men den utnyttes ikke til det fulle. Grafikken er stort sett fin, for all del, men det er ikke så uvanlig å oppdage noen relativt slappe teksturer, eller lite detaljerte områder. Og av og til henger innlastingen av teksturene etter, noe som ødelegger spillets illusjon.
Vi liker Alice, når alt kommer til alt. Det skiller seg tross alt veldig ut fra mengden når det gjelder tematikk, historie, design og utseende. Selve spillbarheten er imidlertid rimelig tradisjonell og lite nyskapende, kanskje bortsett fra øyeblikkene der du krymper deg selv. Og det er mye repetisjon her og ensformige områder.
Liker du plattformspill, kjør på. Men vær obs på at dette er ikke en ny klassiker innenfor sjangeren.
En nedlastbar versjon av det originale Alice-spillet følger også med, gratis!
Skikkelig flerskjerm-støtte.
