Spøkelses-kjøring

Du har knapt vært bort noe like surrealistisk og så langt ute i spillverdenen. Det er jo mange spill på markedet med merkelige ideer, men disse bygger gjerne på hele konsepter som har ingen rot i virkeligheten. Driver: San Francisco fremstår derimot som et relativt vanlig bilspill med actionelementer, plassert i en GTA-aktig åpen by.

En slem skurk (antagonisten Jericho) bryter ut av fengselet, og to politimenn (Tanner, kjent fra de tidligere Driver-spillene og hans partner Jones) setter i gang med jakten. Etter 10-15 minutter smeller det, politifolkene krasjer, og Tanner havner i koma. Og i den tilstanden får han egenskapen til å teleportere «sjelen» sin inn i hvilken som helst kropp, noe som i praksis betyr at du kan så godt som når som helst ta kontrollen over en hvilken som helst bil i byen. Det er denne mekanikken som ligger i kjernen til spillet, og som gjør Driver til noe helt annerledes, og ofte hysterisk morsomt.



Åpenbaring
Det tar litt tid før hele spekteret av muligheter ved «skifting» gjøres tilgjengelig. Men det fungerer slik: Du kan ved et knappetrykk zoome ut til en oversikt over gatene, deretter kan du flytte en markør til bilen du ønsker å ta over.

Senere lærer du deg å kjapt bytte mellom biler som befinner seg i nærheten, bruke boosten og en egen funksjon til å dytte bilene foran deg.

Og etter hvert begynner man å forstå hvor mye fleksibilitet konseptet faktisk gir, og hvor vanvittig mye gøy man kan ha med det. La oss si at du jakter på en bil som du skal stanse. En stund prøver du faktisk å ta igjen, bruke boosten og kjøre mest effektivt gjennom trafikken. Men så slår det deg, du kan jo teleportere deg over til en buss, bruke bussen til å sperre veien til rømlingen. Eller ta over en truck som kjører i motsatt retning og frontkollidere med fyren.

Det er kjempegøy når du virkelig får det til, og hele ideen er rett og slett morsom.

Fra sted til sted
Driver bygger som nevnt på åpen by-konseptet, slik at du kan delta i mange forskjellige oppdrag. Mange av dem er sideoppdrag (merket med blått), men flere er obligatoriske (merket med gult) for å låse opp selve historieoppdragene. Disse løpene betyr altså at du hopper i kropper til forskjellige av byens beboere, og involverer deg i deres hverdag. Altså, kjører fort. Variasjonen er der, men samtidig begynner ideene å gjenta seg etter hvert. Du skal gjerne enten stikke av fra politi, jakte på noen eller kappkjøre. Sideoppdragene merket med blått er frivillige utfordringer som handler om å utføre diverse stunts (det er litt morsomt når oppgaven er å få kjørelæreren til å få høyest mulig puls ved å kjøre farligst mulig, eller kjøre forbi et gitt antall biler med påtvunget dashboard-kamera).



Disse sideløpene gir deg også poeng, kalt Willpower, som brukes til å handle for. Du kan kjøpe nye biler, og du kan installere en rekke oppgraderinger. Poeng får du også for mest mulig hasardiøs kjøring.

Her og der
De oppgavene som faktisk fokuserer på historien er som regel solide. Mye av det kommer rett og slett av spillets sjarm - samspillet mellom Tanner og hans kollega Jones er morsomt, de har vittig dialog, det er mye humor der (kommentaren om hvorfor de ikke kan kjøre til en låst del av brettet er ubetalelig), og mye av stemningen hentes fra klassiske biljakt-filmer fra 70-tallet (San Francisco-settingen passer jo også bra til dette). Spillet har faktisk et eget sett med sideoppdrag som er inspirert av gamle filmer. Det er ingen tvil om at utviklerne har jobbet mye med å skape en verden med personlighet, og som regel fungerer det.

Men som sagt, noe repetisjon må påregnes, og Driver er egentlig best i små doser.



Sladde-effekten
Det som plager oss mest er faktisk noe så grunnleggende som kjøremodellen. Bilene i Driver overstyrer ekstremt mye, og ofte fører det til betydelige frustrasjoner. Når tiden er knapp, trafikken tett, er det heftig irriterende at mange av bilene konsekvent nekter å følge våre ordre. De spinner, sklir i alle retninger og havner i vegger alt for ofte. Det er rundt 120 biler i spillet, alle lisensierte, og selv de som har mer stabile kjøreegenskaper er ofte vriene til å holde på veien. Dette gjør mange av de mer intense oppdragene som krever presis kjøring vanskeligere enn de burde være.

På den andre siden, Driver har en rekke fine flerspillermoduser, og hele «skifting»-mekanikken brukes der også. Dette åpner for mye moro, selv om vi har ikke har hatt utstrakt tid til å teste gjennom alle modusene. Spillvarianter som «tag» der spillere jakter på én merket bil samtidig som man hopper fra bil til bil er rett og slett dødsgøy. Dessverre er bare to flerspillervarianter tilgjengelige fra starten av, men flere låses opp senere - det er også grunnen til at vi ikke har fått testet mulighetene så mye som vi hadde likt. De påfølgende modusene innebærer for eksempel ren racing uten «skifting» og andre mer komplekse varianter, pluss at du vil også låse opp andre fordeler for bilene dine etter hvert som du går opp i nivåer. Et fellestrekk er at skiftemulighetene er tidsbegrenset i flerspiller, for å ivareta farten i løpene.



Storbyen i sentrum
Teknisk sett er Driver flott. De som spilte Driv3r for en god del år tilbake husker nok hvor katastrofalt det spillet var når det gjaldt stabilitet, og det er gledelig å se at årets utgave er helt motsatt. Det kjører glimrende (fantastiske 60 bilder i sekundet), vi oppdaget ingen bugs, og grafikken er meget solid. San Francisco er detaljert, stort og med flott tegneavstand. Det er nok ikke helt på nivå med de mest teknisk avanserte åpen by-baserte spillene vi har sett, men det er heller ingenting dramatisk her å trekke for. Og vi liker at byen er såpass fullt av liv, med mye trafikk på veiene og masse mennesker i gatene (som ikke kan kjøres over, bare sånn at det er klart).

Driver: San Francisco er ikke et perfekt spill, det har sine svake sider, men vi kan ikke la være å like konseptet. Hele spillet er gjennomsyret av humor, ironi og et useriøst blikk på tradisjonelle bilspill. Konseptet med «skifting» er helt absurd, og nettopp derfor fungerer det. Det er jo glimrende implementert i spillets kontekst - og eksepsjonelt morsomt. Det er bare synd at spillets rammer ikke alltid henger helt med, og at kjørefølelsen er blandet. Likevel, hvis useriøs bilaction er greia di nå tidlig på høsten, gi Driver en sjanse.