Bare sånn at det er klart, vi har full respekt for arkadebaserte skytespill, der fokuset ikke er på historie, utforskning eller atmosfære, men på våpen, skyting og stilfull utførelse. Slike titler har definitivt sin plass innenfor sjangeren.
Problemet er at Bodycount er et veldig dårlig arkadebasert skytespill.
Entusiaster har etterlyst en oppfølger til Black fra 2006 i årevis, og Bodycount skulle til en viss grad bli akkurat det. En spirituell oppfølger, som det heter, designet av de samme folkene og med tilsvarende innstilling.
Ingenting stemmer
Noe har imidlertid gått veldig galt underveis (sjefsdegsigneren Stuart Black forlot jo også teamet i løpet av utviklingen), og det er lett å merke at det ferdige spillet skulle egentlig fremstått ganske annerledes enn det vi får. Bodycount i dag er ikke ferdig, og ikke spesielt underholdende.
Konseptet er tynt selv for et arkadespill. Du spiller en hemmelig agent som plutselig befinner seg et sted i Afrika der en borgerkrig pågår, og din oppgave er å... vel, drepe alt som rører seg. Det er illusjoner av et plott i bakgrunnen et sted, men vi får strengt tatt ingen troverdig forklaring på noe som helst, og det vi får vite henger knapt sammen. Vi blir bare kastet rett uti, med hagle og maskinpistol som de første våpnene tilgjengelige. Noe av de første vi for øvrig merker oss er at vi knapt kan høre skuddlydene fra hagla. Noe er alvorlig galt med lyddesignet her.
Det første brettet foregår altså i bygater, og det ene brettet beskriver egentlig alt som er både feil og riktig med spillet. Det blir ikke så mye annerledes utover.
Skyt på alt
Så, Bodycount består av ganske store brett, med mange alternative ruter, mange skjulesteder og potensiale for ganske taktiske angrep. Dessuten støtter spillet ødeleggelse av bygninger, slik at vegger kan skytes gjennom og det kan være farlig å gjemme seg på et sted for lenge. Ødeleggelsesmotoren er ikke noe fantastisk, men det er nå der da.
Forøvrig er det hele ganske fargerikt og ser kompetent ut rent teknisk, til tider er spillet ganske pent også. Bra tegneavstand, lite hakking, få feil ellers.
Disse momentene er det eneste positive vi kan si.
Det at brettene er relativt åpne og teoretisk gjør det mulig å eksperimentere litt med forskjellig taktikk gjør ingenting for å hjelpe. Du blir uansett hele tiden geleidet til neste sjekkpunkt, og du kan egentlig alltid bare holde deg til den enkleste ruten gjennom brettet. Bortsett fra de gangene layouten er så dårlig at du roter deg bort i ganger og rom som ser helt like ut og fører ingen vei.
Idioti
Fiendene utnytter uansett ikke miljøer, de følger forhåndsprogrammerte ruter og har nesten ingen kunstig intelligens utover dette. Stadig vekk møtte vi motstandere som stod helt stille, med ryggen til, og reagerte nesten ikke da vi skjøt dem. Andre ganger kastet vi granater inn i grupper på flere soldater, og de gjorde ingen forsøk på å komme seg vekk. Deres strategier består stort sett av å løpe i din retning, noen ganger også sette seg fast i vegger.
Spillet er inkonsekvent når det er snakk om å beregne skade, noen ganger tømmer vi nesten et helt magasin på en motstander, andre ganger faller de etter få skudd. Bodycount prøver å friste oss til å være kreative, og gir poeng for å drepe motstanderne med stil. Disse stilkombinasjonene er dog lite originale, vi får poeng for hodeskudd, å skyte gjennom vegger, bakfra, sprenge folk, og så videre, den genuine nyskapningen uteblir her. Alle stilpoengene er forutsigbare, og det eneste du får ut av dem er skrytepotensiale på «leaderboards».
De prøvde i alle fall
Bodycount lar deg bruke et lite utvalg spesialegenskaper for å krydre opplevelsen, og for all del, det er artig å kunne få de stillestående motstanderne merket med blått i en periode, slik at det blir enda lettere å se dem. Heltens tunge, trege bevegelser blir smidigere med adrenalininnsprøytning, og artilleri-egenskapen lar deg bestille ild fra himmelen. Ingen av disse mulighetene gjør spillet til noe bedre opplevelse, dessverre, de bare gir deg små avvekslinger.
Kontrollsystemet er merkelig. I de aller fleste skytespill i disse dager trykker man venstre trigger for å zoome inn. I Bodycount trykker man venstre trigger halvveis for å zoome inn, når du trykker den helt inn går du i dekning, og kan ikke bevege deg fritt. Det er et meningsløst system. Spillets hektiske og raske natur gjør at dekning brukes sjelden, og det mest logiske for alle i kampens hete er å trykke triggeren helt inn for å zoome og skyte, samtidig som man beveger seg. Klønete løsning, spør du oss.
Til slutt, hele spillet varer 4-6 timer og har tendenser til å gjenbruke miljøene over flere brett. Det er ikke veldig mye innhold her. Et par ganger går vi til og med inn i hemmelige baser, og disse består av stygge og kjedelige høyteknologiske korridorer. Det betyr at det kvasi-åpne designet til utendørsbrettene byttes ut med noe enda mer lineært og uattraktivt.
Tamt
Flerspillermodus er selvsagt på plass, men gjør ikke annet enn å bare eksistere. Et lite utvalg av helt grunnleggende spillvarianter spredt over brettene fra hovedkampanjen er alt vi får. For all del, selve mekanikken er kompetent og byr på litt latter og moro med kompiser, men det er absolutt ingenting her andre spill ikke gjør bedre.
Bodycount kan oppsummeres med ett ord: Bulletstorm. Spillet som kom tidligere i år gjør alt Bodycount prøver på, bare uendelig mange ganger bedre.
Og hvis du er lei Bulletstorm og ute etter noe nytt arkadesentrisk får vi bare håpe at kommende Serious Sam 3 leverer varene.
Roter seg bort
Vi skjønner at Bodycount kanskje hadde potensiale en gang i tiden, og av en eller annen grunn ble det ikke gjennomført slik det skulle. Det er den eneste forklaringen på hvorfor spillet er så fryktelig ufokusert og lite gjennomtenkt.
Uansett hvordan man vender på det, det kommer så mye annet godt i løpet av de neste månedene at å kjøpe Bodycount til fullpris i disse dager blir for dumt. Spillet er rett og slett for dårlig.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
