Det er populært å kritisere spillselskaper for å melke sine produkter og gi ut stadig nye versjoner av etablerte franchiser. Av en eller annen grunn blir Blizzard spart for slikt, de er gjenstand for ubetinget kjærlighet fra gamere til tross for at mange av deres ferske titler på så mange måter ligner sine forgjengere. Det kan ikke være lett å være Blizzard, og være så elsket: Forandrer de på for mye, eksploderer forumene. Forandrer de på for lite, likeså. Kanskje derfor bruker de heller ti år på å justere, balansere, finpusse, fikse, perfeksjonere.
Diablo III, som vi har nå fått gleden av å teste en stund, er et godt eksempel.
Du vet hva du får
Dette er et spill som avviker lite fra formelen, men samtidig føles vanvittig gjennomtenkt, polert og stabilt. Har du spilt Diablo før, vet du omtrent øyeblikkelig hva du skal gjøre, men selv nykommere vil ikke ha noen problemer med å sette seg inn i mekanikken. Når alt kommer til alt gjelder det tross alt å klikke veldig mye med musa, og aktivere noen krefter med tastaturet en gang i blant.
Vi merker også at Blizzard har lånt konsepter fra andre av sine spill. Selve måten Diablo spilles på henter mye inspirasjon fra MMO-mekanikkene. Du må alltid være på nett, og du spiller alltid på nett. Det er ingen utpreget solospill i betaen, vil du spille alene kan du bare stenge ute alle potensielle medspillere, men ellers legges det opp til at du enten spiller med kompiser eller fremmede. Men uansett skal det helst samarbeides. Selv når du skal avslutte spillet må du vente noen sekunder på å bli logget ut, akkurat som i WoW.
Fem typer
Vi starter selvsagt med å velge en av de fem klassene (det er fritt frem om du vil være mann eller kvinne), og siden vi liker å slåss, spiller vi som barbaren. Han som tåler mest, og gir mest juling, men det er bare å glemme å bruke magi. De øvrige fire klassene fyller selvsagt tydelige roller de også, enten du vil tilkalle monstre, skyte med armbrøst, fokusere på magi eller rask nærkamp. Det er åpent for utrolig mye fleksibilitet når det gjelder å finne ut din måte å spille på.
Barbaren vår er voldsom. De to tidligste angrepene er låst til begge museknappene, og begge disse føles heftige. De første, zombieaktige fiendene spruter blod og gørr når vi kliner til dem, og selv lydeffektene sørger for følelsen av tyngde og kraft i slagene våre.
Spiller starter rundt huben Tristam, landsbyen som er plaget av at folk kommer tilbake fra de døde. Du hjelper innbyggerne med problemene deres, og møter på et utvalg figurer som etter hvert gir deg tilgang til flere oppdrag. Du kan også kjøpe våpen og annet utstyr, reparere det du har, og crafte nye verktøy fra objekter du har funnet.
Oppdragene tar oss rundt byen og de nærliggende områdene, enten det er en kirkegård i nabolaget eller diverse huler under jorda, selvsagt fylt med stadig villere motstandere. Det ultimate målet er å drepe Skeleton King, noe som tar kanskje halvannen time å få gjennomført. Mer enn det er det ikke å hente i betaen, men du kan i det minste fritt teste alle klassene.
Strømlinjeformet
Noe av det mest merkbare i måten man spiller på er hvordan figurene utvikler seg. Oppgraderingen av dine egenskaper er veldig strømlinjeformet, og igjen er det mye her som ligner på World of Warcraft. Først og fremst er det snakk om at hver gang du går opp et nivå, låses det opp nye egenskaper for figuren. Med jevne mellomrom låses det også opp nye plasser for disse egenskapene, som korresponderer med taster på tastaturet. Så du får etter hvert tilgang til flere egenskaper samtidig (i vårt tilfelle var det snakk om stadig nye barbar-angrep), men du kan bare sette opp seks aktive og tre passive tilsammen, når du er på høyeste nivå. Så du må uansett prioritere knallhardt innenfor alle de evnene du får tilgang til.
Videre oppgradering skjer gjennom runesteiner, som kan kobles sammen med evnene dine for å ytterligere endre funksjonaliteten der.
Raskere
Blizzard har justert på andre områder slik at hele opplevelsen fremstår mer effektiv. Du slipper å reise tilbake til byen for å selge objekter du har eller å bryte opp deler til crafting. Mye av dette kan gjøres direkte i menysystemet uansett hvor du er i verden. Selve craftingen må imidlertid utføres i Tristam.
De aller fleste fiendene dropper «loot», objekter du kan plukke opp, dette er selve essensen med Diablo. I Diablo III slipper du å klikke på penger for å plukke dem opp, du behøver bare å gå over dem, og det samme gjelder helse som mange fiender dropper. Takket være den ekstra helsen er redningen ofte nær når du får juling. Du kan fremdeles bære helsedrikker med deg, men det går noen sekunder mellom hver gang du kan bruke dem.
Sammensmelting
Disse er ikke de eneste endringene vi har oppdaget, mange er subtile, noen er mer merkbare, men konklusjonen er stort sett at Blizzard har jobbet med å få Diablo III til å fremstå som et spill det er lettere å komme i gang med. Det er mye her som vil være familiært for WoW-spillere, mye som er vennlig for nykommere. Samtidig er det selvsagt masse dybde og strategi for de som vil fordype seg i dette.
Visuelt fremstår spillet som veldig solid, på ingen måte revolusjonerende, men eksepsjonelt rent, detaljert og velpolert. Dette er Blizzard, deres spill er alltid ypperlige når det gjelder det tekniske.
Betaen er gøy, det fenger veldig, designet er av ypperste klasse. Dette er Diablo på godt og vondt, liker du ikke sjangeren vil nok ikke dette spillet endre din oppfatning. Uansett gleder vi oss til fullversjonen som kommer tidlig neste år, og i mellomtiden får vi bare kjøre i gang betaen et par ganger til for å leke med de andre klassene.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
