Lille, britiske Rocksteady fikk spillverdens øyne mot seg da de lanserte Batman: Arkham Asylum i 2009.
Det er helt utrolig at de bare to år senere klarer å slippe en oppfølger som er såpass mye større, omfattende og mer innholdsrik enn det første spillet.
Oppfølgere er alt for ofte «mer av det samme» og endringene begrenser seg stort sett til justeringer og balanse, gjerne med grafisk overhaling i samme slengen. Men her har vi et helt nytt spill, bygd opp helt annerledes enn forgjengeren.
Motsetninger
Der Arkham Asylum var klaustrofobisk, plasserte oss blant de syke innsatte i asylet, der vi snek oss gjennom institusjonens ganger og korridorer, åpner oppfølgeren seg helt opp. Hele Arkham City står for våre føtter, fullt av kriminelle gjenger, psykotiske mordere og badet i evig mørke og snø. Dette er Batman på sitt beste.
Saken er at Arkham-øya utenfor Gotham er blitt bygd om til et svært fengsel, separert fra resten av byen, og der lever det hundrevis av kriminelle blant ruiner og utbrente bilvrak.
Batman havner selvsagt på innsiden, som en del av de onde planene til fengselets direktør og Gothams borgermester.
Arkham er ikke bare fylt med «vanlige» kriminelle, her lever det også mange lovlydige borgere som er blitt arrestert av Gothams borgermester under forskjellige påskudd, disse trenger ofte din hjelp. Og i tillegg er hele skurkegalleriet fra Batman-universet godt representert på innsiden.
Det er fantastisk hvor omfattende spillet er. Rent fysisk er ikke Arkham City den største åpne verdenen i spillbransjen, størrelsen er beskjeden, men mengden av detaljer er utrolig. Og det er vanvittig mye innhold. Og du kan bevege deg helt fritt.
Som en flaggermus
Det er Batmans fantastiske eleganse som slår oss først. Vi kan lett komme oss til toppen av de høyeste bygningene, bare ved å skyte ut en line og heise oss oppover. Derfra kan vi med et knappetrykk gli sakte ned, langs bygninger, Batmans kappe kommer virkelig til sin rett her. Litt lenger ut i spilet lærer vi oss å beherske dette enda bedre, ved å kombinere stup og svev for å bevege oss raskere fremover uten å røre bakken.
Kontrollen sitter helt perfekt, og det tar ikke mange minuttene før vi føler oss som Batman. Dette spillet realiserer alles superheltdrømmer, for første gang i spillhistorien har utviklere klart å fenge essensen til Batman ned til minste detalj. Det er kanskje denne følelsen som er det mest fascinerende med Arkham City.
Batman kan også slå fra seg, og kampsystemet er blitt enda mer gjennomtenkt. Det krever bare noen få knapper for angrep og kontring, men stadige kombinasjoner låses opp innen du treffer på de mer krevende motstanderne. Vi skal ærlig innrømme at noen av kombinasjonene kan være litt vanskelige å huske, men når det til slutt sitter er det virkelig gøy. Overalt i spillet møter vi på grupper med slåsselystne skurker, fra relativt harmløse gjenger til stadig bedre utstyrte kriminelle, med skytevåpen, skjold og rustninger. Alle disse krever egne taktikker og angrep, og selv om du gjerne slåss mot ti stykker samtidig, må du alltid fokusere på hva du gjør og ikke miste grepet.
Saker og ting
Og selvfølgelig: Batmans mange leketøy. En harpun som tar deg over lange avstander, og som du lar deg stoppe underveis og skifte retning. Fjernstyrt batarang. Eksplosiv gele. Strømpistol som lar deg aktivere elektriske maskiner. Mange flere. Noen av disse kjenner vi fra det forrige spillet, noen er helt ferske. Jo lenger uti spillet du kommer, desto flere gadgets får du, og Batman blir dermed enda dyktigere i sin rolle. Flere av gadgetene er også nyttige i kampene, du kan fyre av røykbomber, kaste batarangen eller skyte strømpatroner, for eksempel.
Igjen blir det til tider ganske mye å holde styr på her, det er mulig å bli sittende litt fast fordi man er usikker på hvilken gadget man skal bruke, og det blir mange av dem. Likevel er dette småplukk.
Batmans detektivmodus vender tilbake, nå mer oversiktlig og smartere. Vi trykker på venstre skulderknapp når vi er litt usikre, og får øyeblikkelig oversikt over fiender, deres bevæpning (har de skytevåpen, blir sniking nødvendig, Batman tåler ikke å bli skutt på), andre relevante objekter, og derfra kan vi planlegge vår strategi. Samtidig føles det å bruke detektivmodusen ikke som juks, noe som av og til var tilfellet forrige gang.
Oppgrader
Arkham City har også en god del rollespill-elementer, med jevne muligheter for oppgradering av dine egenskaper, både offensive og defensive. Vi gjør drakta vår sterkere, vi oppgraderer angrepskombinasjonene, og vi føler oss enda mer som den mørke fyrsten. Dette er dritkult.
Likevel, det som er aller kulest er jo hele stemningen, den fantastiske følelsen av å være en del av en Batman-tegneserie (ikke film - spillene har ingenting å gjøre med de ellers solide Nolan-filmene).
Kjente fjes
Vi liker skikkelig godt at persongalleriet er såpass bredt. Arkham Asylum hintet bare om mange av Batmans fiender og fokuserte på et fåtall. Arkham City tar det helt ut, bare i løpet av den første timen møter vi på Two Face, Penguin, Joker og Bane, bare for å nevne noen. Mr. Freeze og Poison Ivy dukker også tidlig opp som relevante motstandere. Noen av disse har helt egne sidehistorier, som er frivillige å spille, mens andre inkorporeres elegant i hovedplottet, og det blir aldri overveldende. Vi får ingen superskurk-overdose.
Mens vi er inne på sidehistorier, inklusjonen av Catwoman er et viktig, og kontroversielt poeng. Det krever nemlig en spesiell nedlastningskode som følger med i uåpnede utgaver av spillet. Hennes historie bakes inn i hovedkampanjen, og hun er da en spillbar figur. Har du ikke koden, får du ikke med deg hennes side av historien (som blant annet omfatter møte med Poison Ivy). Det å spille som Catwoman er for øvrig morsomt nok, og ikke veldig annerledes. Hun er raskere, lettere å styre, mer smidig i kampene. Hun har et par egne verktøy (en pisk å slå fiendene med, for eksempel), og hun kan klatre i taket eller oppover veggene. For all del, Catwoman er en fin avveksling, hennes innhold er ikke veldig omfattende, men morsomt.
Størrelsen avgjør
Det er utrolig mye å gjøre i Arkham City. Ved siden av det solide hovedplottet, som i seg selv tar en del timer å komme gjennom, er det en kjempebredde med sideoppdrag. Plutselig får du beskjed om å svare på oppringninger til telefonkiosker (noe som gir deg sjansen til å spore opp en farlig psykopat), plutselig hører du tilfeldige rop om hjelp eller blir tilkalt av politifolk som har en liten gave til deg. Og overalt finnes det små, grønne spørsmålstegn lagt ut av The Riddler, disse låser opp ekstrainnhold og separate utfordringer. Moroa med disse er at de er ofte godt synlige, men vanskelig tilgjengelige.
Det er uansett fascinerende å ta seg tid til å utforske byen, både gateplanet og de spesifikke lokasjonene: Museet, undergrunnen, den gamle politistasjonen... Det er fullt av unike landemerker, med spesifikk 30-talls design og utrolig detaljnivå. Arkham City er et vakkert sted, på en dyster og mørk måte, og den meget solide grafikken forsterker illusjonen ytterligere.
Spillets stemmearbeid er også flott, det er svært hyggelig å høre at Mark Hamill er tilbake som Joker - og Batman spilles igjen av legendariske Kevin Conroy.
Ved siden av den omfattende hoveddelen av spillet finnes det også massevis av helt separate ting å gjøre, som å slåss med bølger av motstandere eller å ta ut alle fiender i ett brett på kortest mulig tid. Vi låser opp bakgrunnsinfo om skurkene, bilder av hovedpersonene og enda mer.
Best alene
Det er også deilig befriende å vite at Arkham City er hundre prosent enkeltspiller, uten noe halvhjertet flerspillermodus tvunget inn bare for å tilfredsstille markedsavdelingen til Warner.
Arkham City er et kjempespill. Det tar litt tid før det kommer i gang, mest på grunn av de mange gadgetene og kontrollkombinasjonene man må holde styr på, men så sitter det, og vi nyter denne herlige Batman-opplevelsen. Det er veldig lite feil med spillet, og alle med sansen for superhelter, Batman-mytologien og en variert og spennende historiefortelling må absolutt unne seg dette her. En av høstens aller sterkeste utgivelser.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
