Årets beste flerspiller

Hype kan være en farlig ting. Farlig, når forventningene skrus opp til det enorme, når fallhøyden blir nesten større enn livet.

Over de siste månedene har EA bygd opp hype til Battlefield 3-utgivelsen ved å bruke enhver anledning til å påpeke hvordan de skal knuse Call of Duty, hvordan deres spill er så til de grader overlegent.

Over de siste månedene har hundrevis, tusenvis av forumposter (også her på ITavisen) blitt lagt ut av spillere, bombesikre på at Battlefield 3 vil kjøre Modern Warfare 3 i grøfta, på at Activision kan like gjerne bare pakke sammen og gi opp.

Don't believe the hype.

Battlefield 3 er delvis en sjarmløs kopi av Call of Duty-oppskriften, delvis en fantastisk flerspillertittel som igjen følger den tradisjonelle Battlefield-oppskriften. Som igjen er en ganske annerledes opplevelse enn Call of Duty - så hvorfor de evige sammenligningene?

Unødvendig
La oss altså starte med enkeltspillerdelen. Alle vet jo at titler som Battlefield eller Call of Duty er i essensen blitt sportsspill, der alt handler om konkurranse mot andre over nettet. Enkeltspiller er en parentes.



Men den er nå der, og må vurderes på lik linje med resten av pakken, uansett om nettopp du ikke bryr deg.

Enkeltspilleren i Battlefield 3 er ikke spesielt bra. Vi kom oss gjennom hele kampanjen på bokstavelig talt fire-fem timer. Vi startet på ettermiddagen, tok etter hvert en middagspause, fortsatte å spille, stresset ikke, tok et par pauser til, og leste rulleteksten innen klokken var 22.

Uoriginalt
Opplevelsen er ingenting å skrive hjem om. Som sagt, her følges det oppskriften som Call of Duty har perfeksjonert over de siste årene. Mesteparten av tiden løper du etter andre soldater, merket med blått, og følger disse fra kamplokasjon til kamplokasjon. Fiendene dukker opp med jevne mellomrom, du sikter og tar dem ut en etter en. Det er helt lineært, komplett regissert, uten rom for eksperimentering.

Spektakulære eksplosjoner, rasende bygninger og overflyvende helikoptre og fly er hundre prosent skriptet, sydd sammen for å etterligne en intens krigsfilm.

DICE byr på avvekslinger, noen av dem er direkte kjipe, noen ganske så bra. Tidlig i spillet entrer vi cockpiten til et mektig jagerfly, via en imponerende og stemningsfull oppstartsekvens, og tror at spillet er i ferd med å bli skikkelig fett. Men neida, alt vi får bidratt med er å merke mål som andre skal skyte på eller bombe.



Opp og ned
Noe senere følger to av spillets høydepunkter: Vi får kjøre tanks over en ørken, og dette er gøy. Det er også den eneste gangen i kampanjen vi faktisk styrer et kjøretøy. Senere igjen deltar vi i et par kamper som faktisk går over større, mer åpne områder. Slik Battlefield egentlig skal være. Men da er vi også kanskje en time unna slutten.

Historien hopper fra person til person, vi styrer flere figurer uten at vi egentlig helt får med oss hva de bidrar med, fortellingen om soldater i Iran, blandet med terrorister og atombomber er ikke spennende på noen måte. Det er et annenrangs, generisk plott som knapt skiller seg ut.

Call of Dutys enkeltspillerkampanjer har etter hvert blitt selvparodiske. De tar helt av, de er så tullete og urealistiske at det er blitt en del av sjarmen. Battlefield 3 tar seg selv dønn seriøst og eier ikke glimt i øyet.

Og på toppen av det hele er spillet fullt av QTE-sekvenser som føles fullstendig malplasserte. Trykk på en knapp når du får beskjed, og en full slåsskamp utspiller seg på skjermen.

Totalt sett er enkeltspillerdelen av BF3 helt feilslått. Det føles ikke som Battlefield i det hele tatt, har ingenting av friheten og kreativiteten serien er kjent for. Og DICE kan bedre: Bare se på Bad Company! Det var jo dødsgøy, også i singleplayer!

Midt mellom kampanjen og flerspillermodusen skvises det inn et utvalg intetsigende co-op-oppdrag, også tungt skriptet og lineært. Heller ikke dette imponerer.

Redningen er her
Men så var det dette med multiplayer. Og herlighet, det er jo skikkelig fett.

DICE har ikke endret på oppskriften så mye, som sagt. Fokuset er de to hovedmodusene: Rush og Conquest. Begge foregår over enorme, fantastiske brett, fylt til randen med tanks, helikoptre, jagerfly, gjemmesteder, bygninger som kan sprenges, og masse, masse mer. Det var litt av en opplevelse da det første brettet vi fikk spille på var det mye omtalte «Caspian Border», som virkelig viser hva spillet er godt for.

Designet her er fantastisk. DICE har først og fremst stappet spillet fullt av innhold. Mengden av ting som kan låses opp er enormt. Etter noen dagers spilling har vi bare skrapt overflaten.

Full balanse
Det er fire klasser, tett fokusert på de rollene du skal spille i kampsonen. «Assault» kombineres med legerollen, så du kan sette ut medisinpakker selv om du er opptatt med å angripe, eller redde dine venner med hjertestarter. «Support»-klassen har også med seg ammunisjon som kan deles ut til lagkamerater. Klassene er fokuserte og har glimrende balanse.

Hele fristelsen her er det enorme antallet ting som kan låses opp. Det er hundrevis av kombinasjoner av utstyr, ekstramuligheter og hjelpemidler du kan låse opp for enten de separate klassene eller til alle klassene. Ikke nok med det: Alle kjøretøyene har også ekstrafunksjoner som åpnes når du bruker spesifikke typer av dem mye. Vi er som sagt ikke i nærheten av å skjønne hvor mye som faktisk kan låses opp på sikt, her trengs det ukesvis med spilling.



Vi liker hvordan poengene deles ut for mye mer enn bare effektiv fjerning av motstandere. Støttefunksjoner gir deg også poeng, det å «spotte» fiender gir deg poeng, eller å legge ned ild for å forvirre motstandere som igjen blir tatt ut av dine lagkamerater gir deg poeng. Du trenger absolutt ikke å være den mest treffsikre for å gå opp i nivåer, de som holder seg mer i bakgrunnen og hjelper laget sitt blir også belønnet. Som sagt, balansen her er fabelaktig.

Kjør og skyt
Kjøretøyene er alltid stjernen, enten du hopper i en tung tanks, en rask jeep, eller prøver deg på et jagerfly. Flyene og helikoptrene er forutsigbart vriene å manøvrere i starten, og en læringskurve må påregnes. Det er vanskelig å få trent på dette i fred og ro. Så, jobb med saken og håp på noen tålmodige medspillere. Men uansett hvordan man vender på det, det å kunne når som helst regne ild fra himmelen, støtte infanteriet fra en tanks, eller ha med deg en gjeng kompiser i en troppetransport, er det som gjør Battlefield-opplevelsen helt spesiell.

Det er altså to moduser som står i sentrum. Conquest kjenner alle til, dette er klassisk Battlefield: Ta over et antall flagg til motstandernes poeng ebber ut. Rush stammer fra Bad Company-spillene, og krever at angriperne setter såkalte M-Com-stasjoner ut av spill. Disse må fysisk nås og trykkes på, det holder ikke å bare skyte på dem. Har to stasjoner blitt tatt, beveger laget seg videre til neste par. Og det andre laget prøver selvsagt å forsvare dem.

DICE har faktisk lagt til en team deathmatch-modus, noe som er en hyggelig avveksling, men stemmer jo ikke akkurat helt med Battlefield-filosofien.

Det er også en solid ramme rundt det hele, med Battlelog-funksjonen som er nettleserbasert, og som sporer alle dine statistikker. Selv om vi egentlig synes det er litt pinlig å bli minnet på hvor dårlig vi har gjort det i de siste kampene.

Det er egentlig ikke så mye mer å si, er det vel? Battlefield 3 har en av de beste flerspillermodusene på markedet. Men det skiller seg såpass mye fra hele Call of Duty-konseptet, har all denne sabelraslinga virkelig vært nødvendig? Og spesielt når enkeltspillerdelen er så dårlig?



Pent. Nok.
Teknologien holder i alle fall mål. Stort sett. Vi har kun hatt tilgang til Xbox 360-versjonen, dessverre - det er ingen tvil om at PC-utgaven ser fantastisk ut, det har vi alle sett. På 360 er opplevelsen stort sett god, men langt fra betingelsesløst imponerende. Med hele spillet, og HD-pakken, installert på harddisken, er dette stort, detaljert og lekkert (med noen veldig imponerende lyseffekter). Men ikke det peneste konsollspillet i verden. Rage, Gears of War 3, Uncharted 3, Crysis 2, Killzone 3... Alle disse byr på bedre grafikk. Når det er sagt har de ikke de åpne områdene eller de dynamiske ødeleggelsene. Så noen kompromisser er blitt gjort, så klart. Alt i alt - spillet gjør seg glimrende på en stor TV, og vi må også trekke frem det enestående lyddesignet. Kulene som treffer vegger eller bakken høres skummelt realistiske ut.

Topp på nett
Så skru av lyset, skru opp lyden og finn noen gode venner å være på lag med. Glem å spille singleplayer, for den delen av Battlefield 3 er direkte skuffende. Men spillet briljerer såpass mye på nett at vi gir multiplayerdelen av BF3 vår fulle anbefaling. Noe som totalt sett rundes av med en fin femmer.