Full krig

Call of Duty: Modern Warfare 3 er mer av det samme.

Der har vi det ute av verden, og valget er egentlig enkelt - har du sansen for Modern Warfares følelse, tempo og spillmekanikk, er det bare å kjøre på, dette er den mest balanserte utgaven hittil, som igjen kommer til å gi deg uendelige timer med underholdning (og sikkert også frustrasjoner).

Har du aldri likt Call of Duty-spillene, er det fremdeles ikke noe for deg.

Infinity Ward har hatt sine kriser, har måttet hente inn hjelp fra andre studioer, men har likevel maktet å levere sitt mest polerte, gjennomtenkte og innholdsrike spill hittil.

Og spillet er fortsatt såpass annerledes enn storkonkurrenten Battlefield 3 at begge kan fint sameksistere på det samme markedet.



Vi har sett det før
La oss starte med enkeltspillerdelen. Som vi har sagt en rekke ganger før, selv om den store majoriteten bryr seg lite om historien i spillene, er dette likevel en fullverdig del av pakken du betaler for, og må vurderes på lik linje.

Modern Warfare 3 er en tydelig og avsluttende konklusjon på trilogien, og konflikten, som nå har eskalert til fullverdig verdenskrig, blir endelig stanset.

Vi skal altså ikke late som om Infinity Ward har funnet opp hjulet på nytt, dette er den samme berg-og-dalbanen som de siste årene, med helt lineære brett, der du følger en veldig tydelig rute, plaffer ned mengder av soldater som dukker opp på forhåndsbestemte steder, og alt sammen foregår midt i mellom eksploderende bygninger, styrtende helikoptre, raketter, jagerfly og alt mulig annet som kan lage høye lyder.

Som alltid fremstår kampanjen som en høybudjsetts actionfilm, helt urealistisk, fullstendig overdrevet, men fortsatt underholdende.

Og det skal sies at kampanjen er den mest velregisserte, mest fokuserte, mest strømlinjeformede så langt i serien, historien henger faktisk på grep, lokasjonene er ofte utrolig kreative og spektakulære, og vi har det faktisk ganske så gøy.

Høydepunkter
Utviklerne glimter virkelig til et par ganger, brettet der du befinner deg på det russiske presidentflyet som er under angrep fra kaprere, mens det utsettes for voldsom turbulens, er kanskje spillets høydepunkt. Men vi får også et par roligere øyeblikk der vi må snike oss rundt usett, skyte utvalgte fiender i stillhet, men så hopper vi inn i en tanks som kjører gjennom en garasje i Hamburg, en jeep som kappkjører gjennom t-bane-tunnelene i London, eller setter miner på en russisk ubåt rett utenfor New York. Variasjonen er massiv, det skjer så mye i løpet av de fem timene det tar å runde kampanjedelen, at det er vanskelig å huske alt sammen nå som vi skal skrive ned våre inntrykk.



Poenget er at innenfor Call of Duty-rammene, når vi aksepterer at dette skal være lineært, kort og helt skriptet, så er jo historiemodusen faktisk ganske gøy. I motsetning til Battlefield 3-kampanjen som brukte de samme virkemidlene, men tar seg selv alt for seriøst og mangler dette glimtet i øyet som MW3 har, får Call of Duty oss til å glise ironisk når enda et landemerke sprenges i lufta.

Ikke at Modern Warfare 3 ikke prøver på seriøsitet, da det igjen inkluderes en potensielt kontroversiell scene, da det legges opp til dramatikk og at du involverer deg på det personlige plan.

Spillets synspunkt deles igjen mellom en rekke spesialsoldater fra forskjellige land, disse befinner seg på forskjellige steder på kloden, men fellestrekket er å ta kjipe Makarov som er kilden til den verdensomspennende konflikten.

Nettet i sentrum
Men jada, selvfølgelig handler dette først og fremst og flerspiller.

Også her må vi rett ut påpeke at ikke så mye er genuint nytt. Modern Warfare-følelsen er hundre prosent tilstede, og oppbygningen er jo så å si lik som alltid. Hele konseptet handler jo om evig jakt på poeng som tar deg oppover i nivåer. Dette er uforandret.

Det Infinity Ward har gjort er å balansere, justere, skreddersy, designe de beste kartene noensinne, strømlinjeforme dem for å dekke alle spillestiler.

Frisk pust
Det er likevel et par nyheter. Det skulle jo bare mangle. Først og fremst to nye spillvarianter, begge forbløffende morsomme. Kill Confirmed er i utgangspunktet vanlig team deathmatch, men hver gang du dreper noen, dukker deres «dogtags» opp i lufta. Disse må samles av deg eller dine lagkamerater, og dette gir laget ekstrapoeng. En tilsynelatende liten justering, men med stor innvirkning på flyten.



Den andre nye modusen er Team Defender, der et flagg plukkes opp av en spiller, og denne blir jaktet på det andre laget, mens dine venner prøver å beskytte deg. Laget som har flagget tjener inn ekstra poeng på å drepe motstandere.

Endringen som gjør mest forskjell på hvordan det spilles er «Strike Package», som er belønninger du selv setter opp, og disse gis etter et bestemt antall fiender du har drept. Det finnes offensive belønninger (disse krever at du dreper et visst antall uten selv å dø), og defensive (der du får lov å bli drept selv, antallet dine «kills» beholdes), samt dedikerte beløninnger kalt Specialist, som åpner for ytterligere taktiske muligheter. Smart bruk av disse justeringene er selvsagt essensielt, enten du velger å bestille et bomberaid, fly et lite helikopter som du kan «tagge» fiendene med eller setter opp luftvern.

Hektet
Når alt kommer til alt er det den utrolig vanedannende oppbygningen som igjen er det sentrale. Du går opp i nivåer raskt, våpnene dine går opp i nivåer, nesten uansett hva du gjør får du en eller annen form for tilbakemelding, noe nytt låses opp.

MW3 er annerledes enn Battlefield 3, kanskje mer bombastisk, raskere, mer hektisk. Her er det ingen utstrakte, langsomme kamper med tett fokus på taktikk. Det er frekkhet, treffsikkerhet og rask tenkning som gjelder.

Så det er smak og behag egentlig. Call of Duty har sin nisje, sin plass, og liker du dette, er Modern Warfare 3 midt i blinken. Om spillet virkelig fortjener å bli tidenes bestselger hvert eneste år er jo selvsagt et annet spørsmål.

Vi må også nevne COD: Elite, statistikk-tjenesten som lanseres parallelt med MW3. Problemet er at det har stort sett ikke fungert over de siste dagene, så vi har ikke fått testet det nevneverdig mye. Men husk - selv om det koster penger for full tilgang, er mye av den mest relevante funksjonaliteten gratis.

Samarbeidsvillig
Den tredje siden av MW3 er Spec Ops-modusen. Dette er en blanding av kooperativ spilling og bølger med fiender. Du kan altså spille gjennom brett hentet fra flerspillermodusen, der du alene eller med en kompis må overleve stadig tøffere motstandere. Mellom bølgene er det mulig å kjøpe våpen og hjelpemidler med opptjente penger. Kult nok.



Oppdrag-varianten har mer dybde, her snakker vi altså et utvalg med oppdrag som baserer seg på enkeltspillerkampanjen, men viser andre sider av den. Mange av disse kan forsåvidt spilles alene, men det er jo ikke så gøy. Poenget er uansett at du går opp i nivåer her også, separert fra den vanlige flerspillerdelen, noe som igjen låser opp nytt utstyr. Hele Spec Ops er en morsom måte å forlenge enkeltspillerdelen på sammen med en venn.

Teknologi
Det er bare å innrømme at grafikken i Modern Warfare 3 begynner å vise sin alder, og spillet er ikke like detaljert som mer moderne konkurrenter. Som regel går det så fort unna at vi egentlig ikke legger merke til det, men stopper du og studerer detaljene er det lett å se at grafikkmotoren henger etter.

På den andre siden - MW3 kjører i jevne 60 bilder i sekundet, uten noen tekniske feil, ingen tearing eller hakking, med fenomenal respons på kontrollene. Og det er jo det mange av de mest dedikerte spillere krever: Ytelse fremfor flott grafikk.

Så hva skal vi si: Modern Warfare 3 leverer varene. Men det krever altså at du ikke forventer noe nyskapende eller annerledes. Dette er en opplevelse vi kan ut og inn fra før, men alt er samtidig enda mer elegant, bedre balansert og justert. Millioner av spillere der ute synes det er helt ok. Og det gjør egentlig vi og. Call of Duty har sin plass i spillverdenen, liker du det ikke, finnes det alternativer, men når alt kommer til alt er MW3 et godt spill som gir fansen det de trenger.