Need for Speed er forlengst blitt en årlig tradisjon, og en som varierer i kvalitet eksepsjonelt mye. Bare tenk på i fjor, da erfarne Criterion slapp glimrende Need for Speed: Hot Pursuit. Det fungerte virkelig. Eller den stadig mer solide spinoff-serien Shift, senest sett tidligere i år.
Høstens tradisjonelle Need for Speed er imidlertid en stor skuffelse. Ikke minst fordi konseptet og mange av de grunnleggende ideene er virkelig gode. Vi er helt for bilspill med spesielle ideer og dominerende konsepter. Driver: San Francisco, som kom tidligere i år, hadde jo tidenes særeste oppsett, men det funket.
The Run handler altså om et løp over USA, fra vest til øst, der hovedpersonen er en fyr som skylder mafiaen penger. Han får tilbud om å delta i løpet, og beløpet han får hvis han vinner vil kjøpe ham fri. Greit nok.
Historie uten mening
Historien er imidlertid slapt fortalt. Selve fyren, Jack Rourke, fremstår som usympatisk og nesten irriterende. Vi ønsker egentlig ikke at han skal lykkes. Og det aller meste av plottet fortelles via noen få mellomsekvenser, godt lagede, men korte og sjeldne. Så vi involverer oss aldri i historien.
The Run inkluderer også et par mye omtalte avsnitt som ikke fokuserer på kjøring. Dette er heller ingen store greier: Kanskje totalt sett tre eller fire QTE-sekvenser der Jack skal rømme fra politi eller andre vriene situasjoner. Det som er snodig er at de er faktisk ganske godt laget rent designmessig, men knappene du må trykke på tar oppmerksomheten vekk fra det visuelle.
Når alt kommer til alt, handler dette her om kjøring. Og igjen, her er det nok av ideer, men utføringen mangler.
Ingen frihet
For det første, ikke tro at du setter ut på noen roadtrip over kontinentet. Selv om Jack beveger seg fra kyst til kyst, består spillet av ti utvalgte lokasjoner, hver av disse har en rekke utfordringer, og alt sammen er nøye planlagt. Det er ingen frihet i hvor du beveger deg. Vi starter i San Francisco, kjører østover gjennom ørkenen, innom Vegas, via diverse landlige omgivelser, opp til fjellene, vi drar innom Chicago og ender opp i New York.
Så lokasjonene er helt skriptede, og du følger hele tiden spilldesignernes plan. Men når det er sagt, ideen med å ta deg gjennom disse tross alt ganske unike plasseringene er jo god. Det er disse varierte banene som er det beste med spillet. Fjell, snø, lange ørkenstrekninger, motorveier, trange bygater, industriområder, skoger, masse, masse mer.
Et annet element som er helt planlagt er hvordan du overtar dine konkurrenter. Det er liksom 200 deltakere med i løpet, noe som skaper en illusjon av å være en del av noe stort. Men det koker ned til at du kjører forbi et visst antall motstandere i de fleste løpene, akkurat som i de aller fleste bilspill. Noen ganger må du forbi åtte eller ti stykker, andre ganger tre stykker som er litt mer utfordrende, andre ganger igjen må du ta igjen én bestemt motstander. (Gummistrikk-prinsippet er alltid i full effekt, så du får aldri ordentlig overtak).
Du får beskjed at du må for eksempel komme på 150. plass innen du kommer til Las Vegas, men dette er heller ingenting du har innvirkning på. Denne plassen havner du på uansett, bare du kommer deg gjennom alle brettene. Du kan ikke være ekstra flink og ende opp på plass 140 før Vegas, liksom. Spillet bestemmer alt for deg.
Så hele konseptet med romantisk kyst-til-kyst-kjøring mot 200 andre er ganske falskt. The Run er mer tradisjonelt enn det later til å være.
Men greit nok, som nevnt er banene i alle fall veldig kule. Det står verre til med kjøringen.
Rotete
Først og fremst styres ikke bilene veldig bra. De føles løse, sitter ikke skikkelig godt på veien. Selv parameterne som lett, normal eller krevende håndtering ser ikke ut til å ha så mye påvirkning.
Konsekvensen er at spillet ender opp som en lang rekke frustrasjoner. Det føles av og til nesten umulig å unngå å krasje i øvrig trafikk (ikke uvanlig å kjøre rett inn i biler som dukker opp ut av intet), objekter langs veien eller kjøre utenfor banen. Mange av løpene ender opp som flere runder med prøving og feiling, før du lærer deg detaljene.
Og det som skjer når du krasjer, er at spillet foretar en automatisk omstart, og sender deg tilbake til forrige lagringspunkt. Din progresjon i hvert løp lagres nemlig flere ganger underveis, og du får et gitt antall omstarter på runde.
Det er nyttig noen ganger. Hvis du virkelig driter deg ut og kjører elendig, er det fint å kunne trykke på en knapp og gå tilbake et stykke, ikke helt til begynnelsen av løpet. Problemet er at omstartfunksjonen aktiveres stadig for å straffe deg - for ting som er helt latterlige. Ofte blir du sendt tilbake til forrige lagringspunkt bare du kjører såvidt utenfor banen, noe som føles komplett idiotisk og urettferdig. Men plutselig, på andre baner, blir du ikke straffet for det samme? Hæ? Dette er jo fullstendig inkonsekvent.
Omstart-systemet er veldig dårlig balansert. Det har sine fordeler, men kan samtidig være uendelig irriterende.
Veldig kortvarig
Vi må også påpeke at spillets kjerne, å kjøre gjennom de ti lokasjonene, tar kanskje tre timer. Etter dette låses opp mange separate utfordringer basert på de samme brettene, men hvis du kun er interessert i historien, er dette meget kortvarig.
Vi liker likevel variasjonen. Som vi sa, kjører vi gjennom mange forskjellige omgivelser, noen ganger jaktet på av politi, et par ganger til og med av helikoptre og mafiamedlemmer som skyter på oss.
Pent og litt dynamisk
Det har vært mye snakk om at spillet benytter seg av Frostbite 2-motoren, altså den samme som Battlefield 3 bygger på. Det betyr at grafikken på banene er veldig fin, og noen av dem innebærer også ødeleggelse. Den mye omtalte snøskred-banen er imponerende, og det er ett løp til senere i spillet der alt raser sammen, men totalt sett er de fleste banene helt statiske. Så ødeleggelse-biten er definitivt for lite brukt.
Og selv om banene er flotte er vi skuffet over detaljnivået på bilene. Her er kvaliteten ganske middels.
Ikke bra nok
The Run byr på en del andre ting å finne på, flerspiller, for eksempel, med Autolog-funksjonalitet, men la oss være ærlige: Lite av det redder totaltinntrykket. Dette er et spill som håndterer dårlig, har et kjipt omstartsystem, juksende kunstig intelligens, svært tynn historie og varer veldig kort. Den ene store fordelen er opplevelsen av å kjøre over så mange fine, varierte landskap. Det liker vi.
Men konseptet er ikke godt unyttet, og det er synd. Når alt kommer til alt er dette her ikke direkte elendig, bare veldig middelmådig, og The Run går rett i bunken av spill vi aldri kommer til å røre igjen, når det er såpass mange solide alternativer innenfor sjangeren.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
