Fullstendig galskap

Til å være en spillserie som startet som en plagiat, har Saints Row kommet oppsiktsvekkende langt.

Det første spillet var en kopi av GTA-konseptet, før GTA gikk i en mer seriøs retning (som vi ellers har veldig sansen for). Det skulle fylle et vakuum etter San Andreas på Xbox 360-generasjonen, og erstattet den sofistikerte humoren til Rockstar med noe bare tenåringer fant underholdende.

Men nå, som GTA faktisk har forlengst gått i en mer seriøs retning (som vi ellers har veldig sansen for), har Saints Row funnet sin nisje.

Nisjen er: Horer, halliker, dildoer, tanks, zombier, store våpen, større våpen, større tanks, helikoptre, våpen som skyter flammer, pupper, bikinier, banning og Burt Reynolds.

Og jada, det er moro. Dette er dasshumor, dette er barnslig, teit, useriøst, på grensen av støtende fra tid til annen. Og vi kan ikke annet enn å glise.



Kaos
I seriens tredje spill er gjengen The Saints blitt kjendiser, og jobber med en skuespiller - som skal få være med på et bankran. Ting går galt. De blir tatt. Så havner de på et fly sammen med lederen for en organisasjon kalt Syndicate, som forsøker å gi dem et tilbud. Som våre venner ikke liker.

Og da tar det helt av. Vi skyter oss gjennom flyet, som eksploderer, vi flyr forbi vrakdeler, skyter i lufta, fanger vår venninne Shaundi, og lander til slutt trygt på bakken, i byen Steelport.

Personen vi styrer kan vi tilpasse etter behov. Kjønn, utseende, vekt, klesstil, stemme og personlighet velger vi når vi starter, og mulighetene er enorme. Ikke nok med det, et besøk hos kirurger som finnes over hele byen lar deg endre alt dette på nytt. Så du kan spille som en attraktiv jente i et øyeblikk, og som en overvektig mann med wrestlingmaske og zombiestemme 500 dollar senere.

Det er like lett å endre klesstil, tatovere seg, kjøpe nye våpen og oppgradere dem, og fikse på bilene du eier. Butikker som tilbyr disse mulighetene finnes overalt.

Slik er spillets struktur: Det aller meste er lov helt fra starten, Saints Row setter få grenser for moroa. Men likevel er det lurt å fokusere på historien. Det er flere grunner til det.

Jobb deg oppover
For det første er oppdragene rett og slett kule. Riktignok handler mange av de tidligere oppgavene om å lære deg å utføre jobber, som senere blir til sideoppdrag, men når plottet virkelig setter i gang, er det verdt å følge med på. I løpet av bare de to første timene får vi jo flydd helikoptre, skutt med raketter og kjøre tanks. Det ultimate målet er å utrydde de andre gjengene i byen, og etter hvert også soldatene i styrken STAG, som blir satt inn for å opprettholde ro.



Det aller meste koker selvsagt ned til masse skyting, men fra tid til annen er det noen veldig artige avvekslinger. Du må kanskje beskytte noen fra et helikopter, lete etter kidnappede prostituerte, eller bli kjørt i en rickshaw. Der en mannlig sexslave tar hestens plass. Vi har også kjørt bil mens en tiger satt på, og havnet i en virtuell, Tron-aktig verden utkledd som et toalett. Uansett er det alltid bråkete, alltid fartsfylt, alltid underholdende. Vi har det morsomt.

For det andre tjener du både gode penger og masse respekt på å utføre oppdrag.

Respekt er viktig. Det er spillets erfaringspoeng. Du går opp i respektnivåer, og da får du tilgang til stadig nye oppgraderinger.

Bygg opp
Via en lett tilgjengelig meny kan du da kjøpe deg mer helse, bedre toleranse for forskjellige typer våpen, du kan gi diverse oppgraderinger til dine «homies», altså gjengmedlemmer du kan tilkalle i kampens hete, og mange andre justeringer. De aller fleste av disse krever at du er på et visst respektnivå før du kan kjøpe dem.

Alle oppdragene du utfører gir deg respekt, men du kan også tjene litt mer av respektpoeng ved å utføre stunts, skifte klær, og finne på annet tull. Faktisk har spillet også en mulighet til å «streake», altså løpe naken gatelangs. Enda mer respekt inntjent.

Og pengene må du ha. En grei måte å tjene dem inn på er å raskt kjøpe noen eiendommer, enten det er bygninger eller butikker. Disse sørger for at det jevnlig kommer penger inn på kontoen din. Senere kan du oppgradere dine hovedkvarter (gjengen din tar over flere store lokasjoner i spillets løp), noe som øker inntjeningen betydelig. For disse pengene oppgraderer du altså egenskapene du låser opp, og ender til slutt opp som en overmenneskelig drapsmaskin. Det er for øvrig også verdt å ta turen innom våpenbutikker og oppgradere våpen, noe som koster dollar. Bedre våpen betyr mindre frustrasjon når oppdragene begynner å bli vanskelige mot slutten.



Full frihet
Sains Row byr selvsagt på hundrevis av frivillige sideoppdrag. Som sagt, de fleste av disse bakes inn i hovedhistorien, du blir lært opp i hvordan de fungerer, og kan fortsette med dem senere. Oppdragene går ut på å kaste deg i trafikken, utføre mest mulig skade med en tanks, drepe spesifikke mål, passe på horer... og så videre. Alt sammen bidrar til følelsen av fullstendig lovløshet og kaos.

Spillet er generøst med utstyr: Under hovedoppdragene får du veldig ofte tilgang til nye våpen og kjøretøy, og disse blir i etterkant fritt tilgjengelige. Det tar virkelig ikke lang tid før angrepshelikopter, tanks, diverse raske biler, og til slutt mektige VTOL-fly står til din disposisjon. Og greia er at alt dette er alltid tilgjengelig, du kan når som helst stikke til et av dine hovedkvarter, hente et helikopter, krasje det, og hente et nytt. Vi valgte på et tidspunkt å fly et VTOL-jagerfly bort til der vi skulle møte en oppdragsgiver. Bare noen hundre meter bortover. Vi landet på taket, gikk ut, og startet oppdraget som om ingenting var unormalt. Bare en helt vanlig dag i Steelport.

Og vi får forøvrig ha med oss utstyr som lar oss ta over en hvilken som helst bil og fjernstyre den, eller bestille artilleriangrep fra himmelen. Mulighetene er enorme.

Glemte vi kanskje å si at spillet støtter kooperativ spilling, så du kan når som helst gjøre alt dette her med en kompis?

Har sine feil
Til tross for all denne moroa er Saints Row langt fra perfekt. Oppdragene er kanskje gode, men selve plottet er lett å glemme. Selv om det er mange artige filmklipp med masse morsom dialog (faktisk overraskende skarp til tider) er selve bakgrunnen for hvorfor vi skal ta over byen noe diffus. Vi klarer ikke helt å henge med.

Det tekniske henger heller ikke med. Grafikken er ikke akkurat imponerende. Den gjør jobben, for all del, men det finnes mange flottere spill der ute, selv de som handler om store, åpne byer. Dessuten er frameraten ikke alltid like stabil, og det er noen bugs her og der. Vi kan også påpeke at kontrollen ikke alltid er helt nøyaktig.



Spillet er definitivt ikke politisk korrekt heller. Husk det. Helst ikke spill det foran noen som blir lett støtt.

Saints Row inkluderer noe som heter Whored Mode, altså deres vri på, eh, Horde Mode. En overlevelsesmodus der du må komme deg gjennom bølger med stadig merkeligere fiender. Morsomt nok, men ingenting spesielt nyskapende.

Tull og tøys
Det er uansett mange titalls timer med gøy å hente i spillet, og disse vil muligens være de barnsligste timene i ditt liv på veldig lang tid. Hele opplevelsen er så absurd og latterlig at det ikke kan sammenlignes med noen andre spill.

Så lenge du aksepterer spillets underbuksehumor og er klar over dets feil, vil du ha det gøy. Dette er ikke et spill for alle, men det har et glimt i øyet, en selvironi og en harry sjarm det er vanskelig å mislike.